NØYAKTIG SOM DETTE – I TO OG EN HALV TIME: En transformer driver med det tranformere driver med i «Transformers: The Last Knight». FOTO : United International Pictures
NØYAKTIG SOM DETTE – I TO OG EN HALV TIME: En transformer driver med det tranformere driver med i «Transformers: The Last Knight». FOTO : United International Pictures

Filmanmeldelse «Transformers: The Last Knight»: Skrapmetall

FILM

Nå må det snart være slutt på dette tøvet.

Publisert:

ACTION/EVENTYR

«Transformers: The Last Knight»

USA. 12 år. Regi: Michael Bay.

Med: Mark Wahlberg, Laura Haddock, Anthony Hopkins.

Visste du at transformerne var på jorden allerede under middelalderen, da de hang ut med trollmannen Merlin og sto og knegget bak ridderne av det runde bord?

Ikke jeg heller. Men slik var det.

1600 år senere er det hålligång her nede på Tellus. Qunitessa på planeten Cybertron vil nemlig ha tilbake en kjepp som har makt til å revitalisere hjemkloden hennes – på oss jordboeres bekostning.

Cade Yeager (Wahlberg) sitter på en talisman som innebærer at han er den «siste ridderen»: Den eneste som kan redde jorden fra den sanne katastrofe. Smykket kunne knapt havnet hos en mer giddalaus og mindre karismatisk type. Men nå som Optimus Prime har gått over til den mørke siden, og blitt Nemesis Prime, er han dessverre alt vi har.

Millioner av menneskeliv står på spill. Ja, selve planetens eksistens!

Gjesp.

Les også: Mye vil ha mer

Den åpenbart sinnssyke regissøren Michael Bays femte «Transformers»-film er nøyaktig det du kunne forvente deg. To og en halv time med eksplosjoner og metallskrap som flyr gjennom luften og «transformeres» til gigantiske roboter. Verken mer eller mindre.

Forsøkene på «hjertevarme» og «familieverdier», ved den unge Izabelle (Isabela Moner), er så hjelpeløst halvhjertede at de kun blir overgått av de stadige, elendige forsøkene på humor (dette må være årets mest viddløse manus så langt, «Baywatch»-filmen unntatt).

«Den gamle, vise» spilles denne gang av Anthony Hopkins – en lurifaks som vet alt om gledene ved å heve store sjekker for sjelløst arbeid.

«Den unge, sexy» gestaltes av Laura Haddock. Hun er visstnok professor i det aller meste ved Oxford, men først og fremst «classy» på grunn av den engelske aksenten. Som om ikke det var nok, er hun også trollmannen Merlins siste etterkommer.

Les også: Mangelfull metallorgie

Det tar nesten halvannen time før «oppdraget» utkrystalliserer seg i dette narrative kaoset, i alle fall på et vis det er mulig å forstå. Veien dit er lang, men oppløpssiden med det/de avsluttende slagene (dette er praktisk talt en animasjonsfilm) føles likevel mye lenger.

Bay er ute av stand til å fortelle en effektiv, økonomisk historie. Han er med andre ord ubrukelig når det gjelder selve hovedoppgaven en regissør av underholdningsfilmer blir betalt for å gjøre. «More is more», er Bays motto. Det kan i og for seg være en fortjenestefull målsetting. Men det hadde hjulpet om han hadde noe talent i tillegg.

Finnes det noen estetiske gleder i dette svarte hullet av en «fortelling»? Joda. Men de er mindre enn de man får av å stirre på et fyrverkeri i like lang tid, og betydelig mer monotone.

Kun for pre-pubertale guttunger og fetisjister som tenner seksuelt på metall. Dere får hygge dere.

Her kan du lese mer om