HISTORISK DRAMA: Anders Baasmo Christiansen som kronprins Olav og Jesper Christensen som Kong Haakon i «Kongens nei». Foto: Nordisk film

«Kongens nei»-regissør om historiker-kritikk:  – I dag blir man omtrent tatt for at man ikke bruker snøen fra
1940

Regissør Erik Poppe langer ut mot «Max Manus», og ønsker historikerdebatten rundt «Kongens nei» velkommen.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Storfilmen om de dramatiske tre dagene da Norge ble angrepet 1940 har snart premiere. Og en film med utgangspunktet i svært viktige historiske hendelser i norsk historie er nærmest dømt til debatt.

VG+ Stort intervju med «Kong Haakon»: Årets republikaner Jesper Christensen blir Kong Haakon på film

Anders Baasmo Christiansen: Måtte vaske ut sexgale Benedict før rollen som kronprins Olav

Erik Poppe har regien, og har allerede fått med seg at engasjementet er stort rundt filmen som er Norges Oscar-kandiat.

– Det er flere leire som mener forskjellige ting - toneangivende, dyktige folk. At det kommer reaksjoner, har jeg allerede fått indikasjoner på, og det skal vi bare sette pris på. For hver historiske film som kommer, er pressen mer på alerten etter å se etter feil.

- Men det er en viktig debatt?

– Helt enig. Jeg har selv tatt utgangspunkt i min egen reaksjon etter å ha sett andre historiske filmer. Jeg kan ikke forstå hvorfor man har skrevet om historien og byttet om på karakterer. Hvorfor halve «Max Manus» handler om en aksjon han ikke var med på for eksempel. Og de slapp unna. I dag blir man omtrent tatt for at man ikke bruker snøen fra 1940, sier Poppe.

Hans viktigste leveregel under innspillingen har vært at dersom historien ikke holder mål i seg selv, skal ikke manusforfatterne og han gå løs på den og skrive om. Poppe sier de har lett videre utover historiske kilder, og mener de har funnet ting ingen historiker har nevnt til nå.

Anmeldelse: Stort «ja!» til «Kongens nei»

– Skal ikke hovere

KLAR FOR DEBATT: Regissør Erik Poppe sier det har vært diskusjon rundt de historiske fakta allerede før filmen hadde startet innspilling. Foto: Heiko Junge NTB scanpix

– Jeg skal ikke hovere, men det ligger an til at mange holder på på sin tue, og har mulighet for en dag i solen for å vise frem sin forskning. Sånn vil det alltid være.

VG har snakket med to historikere som allerede har sett filmen. Begge berømmer Poppe for å ha laget en svært severdig film, men understreker at dette ikke er en historisk dokumentar. Spesielt er det fremstillingen av regjeringen som skurrer litt. Den fremstår litt puslete og vinglete i filmen, mener Arnfinn Moland, førsteamanuensis i historie og mangeårig leder ved Norges Hjemmefrontmuseum.

– Det var tross alt regjeringens nei. Kongen spilte en viktig rolle, men regjeringen hadde selvsagt siste ord. Det gir meg en bismak, men det ødelegger ikke filmen. Det kunne vært tydeligere, men poenget var at Norge hadde en konge og en regjering som sto sammen i krisetiden. Det var et stort aktivum for nasjonen.

Inntrykk gjorde også de krasse ordvekslingene mellom Kong Haakon og Kronprins Olav i filmen, noe som naturlig nok ikke er kildebelagt.

– Ikke usannsynlig

– Men det betyr slett ikke at de er usannsynlige eller malplasserte. Det kan meget godt ha vært sagt. Konge og kronprins er far og sønn, så at de snakket sammen er det ingen tvil om. Folk bør se filmen, men må gjerne fylle på med faglitteratur også.

Poppe er ikke enig i at det ikke finnes belegg for kronprinsens rolle slik den fremstår i filmen.

– At han var ute i fronten og ville pushe sin far, vil du finne godt beskrevet hos mange av de tyngste. Jeg følger det vi alle tror er det mest sannsynlige.

KONGEN, DET ER MEG: Jesper Christensen får mange lovord for rollen som Kong Haakon i «Kongens nei». Her er han hjemme i København. Foto: Terje Bringedal VG

Tom Kristiansen ved Institutt for forsvarsstudier, synes fremstillingen av kongen er medrivende god og troverdig - basert på det som finnes av kildemateriale.

– Jeg er litt mindre sikker på Kronprins Olav. Fremstillingen passer utmerket godt i sammenhengen, men det er mindre kildebelegg, sett med en historikers øyne.

- Er det tatt snarveier?

– Jeg vet ikke om jeg skal kalle det det, men forfatterne har laget en fortolkning basert på spredte historier her og der. Det er vanskelig å si om det skjedde med utgangspunkt i det vi har av kildemateriale. Men man kan heller ikke avskrive det, sier Kristiansen, som også har et par andre ankepunkt.

Hovedskikkelsene

– Jeg er tvilende til at en av hovedskikkelsene på norsk side når det gjaldt å bestemme seg for videre krig, Otto Ruge, er tatt ut av historien. Jeg er også tvilende til at regjeringen blir gjort såpass passiv, det var jo tross alt regjeringens beslutning. Hissige «krigstilhengere» som Terje Wold, Trygve Lie og Birger Ljungberg er nesten ikke med, men de var avgjørende for å bestemme å fortsette kampen.

Regissør Poppe erkjenner at det kan oppfattes kontroversielt å gjøre regjeringen såpass passiv. Filmen er basert på Alf R. Jacobsens bok, men regissøren sier han og manusforfatterne måtte distansere seg fra den tidlig.

– Den har en nærmest dogmatisk slagside politisk, han er virkelig etter å avkle regjeringen. Det så ikke jeg som min viktigste agenda. Jeg ville heller vise mennesker i et utrolig dilemma. Jeg vil heller ikke spare den historien, men det er ikke den måten det er interessant å fortelle historien. Jeg vil vite hvilke situasjoner folk sto i, og hvor komplisert det var. Ikke entydig skildre Haakon som helten.

– Svært bevisst

Han er svært bevisst på filmmediets gjennomslagskraft: at historien som nå fortelles kan være den som folk sitter igjen med som den endelige. 15-16-åringer som ser filmen vil kunne bruke den som fasit.

– Jeg har en ærefrykt for rollen jeg har påtatt meg. Selv om Bomann-Larsen skriver 10-11 tusen sider, kan en film trumfe folks oppfatning. Den definisjonsmakten har jeg med meg hele tiden, og derfor kan jeg ikke klusse med historien.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder