KRIG ER ET ORK: Travis Fimmel sloss mot en navnløs ork i «Warcraft: The Beginning». Foto: United International Pictures

Filmanmeldelse: «Warcraft: The Beginning»

At de orker

Ork mot menneske i film basert på spill. Verdens dølleste utgangspunkt. Men «Warcraft» er ikke så ille som man skulle tro.

Publisert:

FANTASY

«Warcraft: The Beginning» («Warcraft»)

USA. 12 år. Regi: Duncan Jones.

Med: Toby Kebbell, Paula Patton, Travis Fimmel.

4 av 6

Hmm. Premiere i Europa to uker før USA? Ingen Securitas-vakt tilstede på pressevisningen for å forhindre videopptak, slik det pleier når store amerikanske popcornfilmer basert på dataspill eller superhelt-tegneserier vises for første gang?

Dette, samt det at premieredatoen ble skjøvet et halvt år frem for å ikke kræsje med «Star Wars VII: The Force Awakens», kan bare bety én ting:

Filmselskapet har liten tro på «Warcraft».

Som altså er den første spillefilmen basert på World OfWarcraft, online-rollespillet som har lagt beslag på oppveksten til mang en ung nerd.

Utgangspunktet kunne knapt vært verre. Selvsagt er det ikke dette verden trenger nå. Direkte deprimerende er det at det er den lovende Duncan Jones – loven tilsier at man alltid må opplyse om at han er David Bowies sønn – som har tatt på seg det håpløse oppdraget.

Litt blidere blir man når man får se hvordan han har løst oppgaven. «Warcraft» er nemlig ikke den kvalifiserte katastrofen den lå an til bli.

Vi skal til krigens opprinnelse. Den mellom orkene og menneskene. Orkenes verden er i ferd med å dø. De må innta menneskenes by Azeroth for å overleve.

Hvordan? Via en portal, og med den nedrige ork-høvdingen Gul’dan og hans horder til hjelp. Gul’dan tar i sin tur makten sin fra det som kalles Fel – en magisk kraft, irrgrønn av farge, som bruker levende liv som brensel.

Fel er uhumske greier, «skapt av død», og korrumperer den som benytter seg av den. Flere enn Gul’dal som har oppdaget egenskapene dens da, kanskje? Den slags kan vi ikke avsløre her. Men vi kan konstatere at «Warcraft» er film full av svik, både reelle og innbilte, og at Jones til tider spiller ut den banale historien som om den var en storslagen shakespearesk tragedie.

Det som redder filmen, er imidlertid ikke dramaet, men humoren. Jones, som muligens har hatt problemer med å ta filmen helt alvorlig, er overraskende rundhåndet med de små smilene, både i det visuelle og i dialogen.

«Warcraft» er like grønn som «Avatar» (2009), og til tider like snodig som fjorårets (sterkt overvurderte) «Mad Max: Fury Road».

For en WoW-novise vil den første timen være nokså forvirrende. Men etter halvgått løp kan man lene seg trygt tilbake i stolen, og heie på heltene, de være seg menneske (Lothar, Khadgar) eller ork (Garona, Durotan).

Begge er mulige å føle for. Jones skal ha ros for å ha gitt alle karakterene humane trekk. De er feilbarlige og ambivalente. Kun Gul’dan er tvers gjennom kulten.

Og det hjelper at det faktisk er mulig å holde følge med hvem som er hvem i de gigantiske CGI-slagene, en sjelden luksus i våre dager.

Jones klarer ikke å lage gull av dette materialet, hinsides klisjébefengt som det er. Men på sitt beste, i cirka 45 minutter av de to timene, kan «Warcraft» være det mest originale, eksentriske spetakkelet av denne typen vi har sett på denne siden – tja, «Pacific Rim» (2013)?

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder