Den voldsdømte regissøren Leon Bashir rømte fra fengselet – nå vil han lage film om livet bak murene
Leon Bashir (36) hoppet over gjerdet på lavsikkerhetsfengelet i Trøgstad og var på frifot i to uker før han måtte inn og sone under et langt strengere regime. Nå vil han lage film om fengselslivet.
I 2010 fikk han over 120.000 personer på kino med gangsterkomedien «Tomme tønner». Han ble intervjuet overalt, gikk på røde løpere og var med på kjendisversjonen av «Charterfeber».
Året etter kom oppfølgeren som langt fra var like populær, men over 60.000 løste billett på kino. Siden har det vært stille fra 36-åringen, før han nå kommer tilbake.
Det de fleste ikke vet er at Bashir i 2011 ble dømt for to tilfeller av grov vold mot en kvinne og en mann. Han ble dømt under særdeles skjerpende omstendigheter, og politiet så alvorlig på saken.
– Jeg angrer. Det som terger meg mest er tankene, «hvorfor tok jeg ikke en annen vei»?
Saken ble omtalt i pressen uten at Bashir ble navngitt. Navnet hans kommer heller ikke opp i sakene pressen omtalte om at en «filmkjendis rømte fra fengselet» i Trøgstad i desember i 2014.
Nå står Bashir frem i VG og forteller om rømningen og om veien tilbake.
– Jeg kan si litt om hvorfor jeg stakk av. La meg sammenligne det litt med Petter Northug-episoden, da han krasjet bilen, fikk panikk og bare stakk.
To år etter dommen skulle Bashir sone, etter planen fem måneder i lavrisikofengselet i Trøgstad i indre Østfold. Det ble et kortvarig opphold.
Like før han kom inn hadde han hatt et møte med kriminalomsorgen hvor han fikk forhåpninger om å få utsatt soning fordi han hadde filmprosjekter på gang ute i det fri. Mentalt var han derfor ikke forberedt på noe annet enn å bli en uke på Trøgstad, selv om mange av hans medfanger fortalte ham at «når du først er kommet hit, så må du sone».
– Jeg ringte folk og sa: Dette går bra, jeg kommer tilbake på jobb. Det var ikke i tankene mine en gang at jeg måtte sone fem måneder hvis jeg fikk avslag.
Men avslag ble det, og alt Bashir ikke hadde våget å tenke på ble en realitet.
– Da ble den eneste tanken i hodet at jeg måtte komme meg fysisk vekk derfra. Ikke noe annet, verken konsekvenser eller noe annet.
– Det var ingen spesielt lang straff du hadde, og det er ikke spesielt lurt å rømme på det tidspunktet. Du kunne ikke klart å sitte fem måneder?
– Joda, og i ettertid ble jeg jo satt på lukket soning. Da fikk jeg i hvert fall nok tid til å tenke på det. Da drømte jeg om å få være i Trøgstad!
Han startet planleggingen umiddelbart, han så seg ut et gjerde som var lett å hoppe over, og han visste når det var lettest å gjøre det: Når det var vaktbytte i fengselet. Han ringte også å avtalte med folk om å hente ham på utsiden.
– Du ble hentet utenfor?
– Vel, det er jo en historie i seg selv. Det finnes to fengsler i indre Østfold, og de jeg hadde avtalt med tok feil av fengslene og møtte opp ved det andre fengselet. Så da jeg hoppet over gjerdet og ingen var der satte jeg meg på bussen til Mysen for å bli plukket opp.
– Ingen jaktet på deg?
– Nei, for jeg er jo ikke noen fare for samfunnet slikt sett.
–Hvor lenge var du ute i frihet?
– Jeg tror de var veldig snille, jeg fikk feiret jul og nyttår. Det var to uker på frifot.
– Du mener du kunne blitt tatt før?
– Ja, absolutt, men jeg tror de viste forståelse for min panikk. At jeg virkelig var ute av meg selv, når jeg sa jeg virkelig ikke kunne være der.
– Men du var innstilt på å ta straffen din, dette er jo ikke noe tilbud til deg, snarere en straffereaksjon fra samfunnet på grov vold?
– Helt klart. Og jeg var villig til å gjøre ferdig jobben min og komme inn i fengselet for å være en ressurs. Jeg kunne for eksempel ha holdt kurs, satt opp filmer eller sånne ting. Det var ikke snakk om at det skulle være på mine premisser, men jeg prøvde bare å forklare at jeg ville tape mye på å ikke få fullført jobben der ute. Jeg personlig følte jeg hadde hatt en god utvikling siden det skjedde nesten tre år tidligere.
Da han ble hentet inn igjen var det altså langt tøffere omgivelser han havnet i. Oslo kretsfengsel avdeling A, sammen med mange gjengangere og hardbarkede kriminelle.
– Da fikk du tid til å tenke over hva du hadde gjort?
– Ja, for å være ærlig har jeg hatt plenty med tid til å tenke over det siden 2011. Jeg hadde bearbeidet det, jeg hadde sagt unnskyld til ofrene, og jeg følte jeg hadde utviklet meg som person. - Man går gjennom alt, setter ting i perspektiv, man tenker på ting man kanskje ikke har lyst til å tenke på. Når jeg jobber rømmer jeg fra alt, det er derfor jeg jobber.
– Tenkte du på ofrene da du satt inne?
– Ja, selvfølgelig gjorde jeg det noen ganger. Og du tenker på hvordan du kunne skrudd tiden tilbake for å snu det hele.
Under rettssaken snakket han med ofrene og fikk sagt unnskyld.
– Det var personlig viktig for meg. Jeg ble veldig skuffet overfor meg selv, foreldrene mine og de jeg har vært forbilde for. Da jeg stakk fra fengselet var det også de som stod nær meg som fikk mest vondt av det. Selv om ikke jeg skjønte at jeg begikk en stor feil, så skjønte jo de det. Jeg kunne ikke forstå at de ikke ville ha meg ute! Det ser jeg i ettertid, og det er det jeg tenker mest på, at jeg har såret dem så mye.
Bashir jobber nå med en ny film, «Gjengangere», og handlingen er fra innenfor murene i et fengsel. Han fikk ideen til filmen da han satt inne selv, i Oslo kretsfengsel.
– Man må jo bare prøve å finne noe positivt i det negative så for meg ble det å skrive en viktig film som kan oppleves som viktig.
– Det som er viktig for meg å fortelle i denne filmen er at vi må holde de unge unna fengslene. Og hvordan ekskriminelle faktisk kan være med på å forebygge nettopp dette.
