Filmanmeldelse «Knives Out»: Mord, mysterier og moro

Det er lite som er opplagt i denne moderne oppdateringen av det klassiske «mordmysteriet». Men skal si «Knives Out» er velopplagt.

THRILLERKOMEDIE

«Knives Out»

USA. 12 år. Regi: Rian Johnson.

Merd: Daniel Craig, Ana de Armas, Jamie Lee Curtis, Toni Collette, Chris Evans, Michael Shannon, Don Johnson, LaKeith Stanfield, Katherine Langford.

Av alle sjangre man skulle tro at det ikke var noen vits i å befatte seg med lenger, kommer det agatha christieske «det lukkede roms mordmysterium»-ensembledramaet, stappfullt av gamle og unge filmstjerner, høyt opp på listen.

Kenneth Branaghs trøttsomme «Mord på Orientekspressen» fra 2017, med regissøren selv som Hercule Poirot, syntes å være den siste spikeren i kisten. Men sannelig. Nå har jammen Rian Johnson – hvis filmer denne anmelder så langt har funnet intelligente, men i overkant fikse (og som tok hånd om «Star Wars: The Last Jedi» i 2017) – pustet liv i liket.

Det er en slik film en må vokte seg vel for å ikke spoile. En sånn som bukter seg overrumplende av sted fra mer eller mindre første møte. Men vi kan vel si omtrent følgende:

Krimforfatteren Harlan Thombey (Plummer) blir funnet død etter å ha feiret sin 85-årsdag sammen med sine nærmeste – og én uke etter å ha forandret testamentet.

De nærmeste er tallrike. To barn: Den nedlatende Linda (Lee Curtis) og svake Walt (Shannon), med mer-eller-mindre opportunistiske halvdeler (spilt av Johnson og Riki Lindhome). I tillegg: Svigerdatteren Joni (Collette), en Gwyneth Paltrow-aktig «Hollywoodfrue» som fremdeles lever godt av å ha vært gift med patriarkens avdøde sønn.

En håndfull barnebarn også. Ransom (Evans), en nevemagnet av en glattslikket pappagutt, Jacob (Jaeden Martell) og Meg (Langford). Samt, for ikke å glemme, Harlans hønngamle mor (K Callan), hushjelpen Fran (Edi Patterson) og – pater familiasens øyensten, sykepleieren Marta (de Armas) fra Uruguay – eller hva det nå var.

Det er sistnevnte som etter hvert skal vise seg å bli navet i fortellingen. Marta har oppsynet til en engel, med enorme, uskyldsrene brune øyne. Hun har dessuten en pussig lidelse: Hun kan ikke lyve uten å kaste opp. Eller som «gentlemansdetektiven» Benoit Black (Craig) uttrykker det, med honningtykk aksent: «I understand you have a regurgiative reaction to mistruthin’?».

Hvorfor den feterte Blanc er kommet til det store godset på landsbygda for å «ta saken» – antatt å være et selvmord – forblir lenge uklart. Noen har sendt ham en bunke kontanter. Men skal si han koser seg i begivenhetenes sentrum. Sigaren hans ser ut til å være om lag 40 centimeter lang, og bukseselene avslører ham som en vaskeekte sørstats-spradebasse.

Craig koser seg som alltid glugg i hjel når han slipper å spille James Bond. Ja, hele det store ensemblet skinner, på utpreget «campy» og mildt overspillende vis. Så mye at en gjerne skulle sett mer til hver og én av dem (spesielt Lee Curtis og den eminente Collette).

Opprullingen av det sentrale mysteriet tar stadig uventede vendinger. Det virkelig fiffige er imidlertid at Johnson fyller hver krik og krok med dagsaktuelle observasjoner.

Drittungen Jacob er et «alt-right»-nettroll som gjør lite annet enn å stirre på mobiltelefonen. Drittunginnen Meg er en «marxist-feministisk» gymnasiast hvis søstersolidaritet ikke stikker veldig dypt, for å si det mildt.

Alle de bortskjemte arvingene skryter av å være «self made». «Self made» på pappas penger, ja. (Hallo, Donald!) I likhet med mange gode amerikanske filmer fra de siste tre-fire årene, handler «Knives Out» dypest sett om klasse.

Viktigst for de fleste vil det være at «Knives Out» er frydefull, vittig underholdning. To timer og ti minutter som fyker forbi.