Film: Energisk sanselig Gullpalmevinner

«BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN»

En klok, rørende og sanselig film om en ung jentes oppvåkning, seksuelt og sosialt.

Borghild Maaland
ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 5 prikker

Eksplisitt sex i sju-åtte minutter mellom to unge jenter; det ble blest rundt årets Gullpalmevinner i Cannes. Men sjelden har jeg sett sex så direkte, og likevel så lite kleint på film. I denne sammenheng er de erotiske seanser en nødvendig del av fortellingen om hvordan den første altoppslukende kjærligheten oppleves.

Den tre timer lange filmen har en sanselig appetitt langt utover det sensuelle. Intimt, nært og intelligent spiller den på mange strenger - følelser, lidenskap, mat, kunst, kultur og ikke minst sosiale aspekter og klasseskiller. Man trekkes raskt inn i det fascinerende forholdet mellom hovedpersonene, fabelaktig spilt av Exarchopoulos og Seydoux. De lever og utleverer seg selv med pasjonert overbevisning.

Det hele starter med litteratur-analyse i klasserommet til videregående-eleven Adèle (Exarchopoulos). Hun bråmodnes i møtet med den blå-hårede kunststudenten Léa, en jente som er trygg på sin lesbiske legning og som først og fremst lever for sin kunst. Med Adèle opplever hun orgastiske høyder, inntil hverdagen rammer dem og klasseforskjellene synliggjøres.

For kunstneren Léa blir partneren etter hvert en «kone» som serverer velduftende pasta-retter i den kulturelle vennekretsen, når hun ikke underviser i småskolen. Den ene er utagerende ute av skapet, den andre tier om sin samboer på arbeidsplassen.

Analyser av kulturelle fenomener og følelser er en vesentlig tone i filmen som går gradene fra eksplosjonsartet altoppslukende forelskelse, til kjøligere observasjon av sosiale omgivelser. Underveis blir noen såret uendelig dypt og vondt. Og nettopp det er filmens styrke, skildringen av de mekanismer som gjør at selv de vakreste følelser kan smuldres opp.

BORGHILD MAALAND

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder