KJENTE TRYNER: Geir Schau (til venstre) og Prepple Houmb i «For vi er gutta».
KJENTE TRYNER: Geir Schau (til venstre) og Prepple Houmb i «For vi er gutta». Foto: Norsk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse «For vi er gutta»: Store gutter gråter

FILM

En liten film om mannlig vennskap.

Publisert: Oppdatert: 27.09.18 11:04

DOKUMENTAR

«For vi er gutta»

Norge. Tillatt for alle. Regi: Petter Sommer og Jo Vemund Svendsen

Med: Ivar Krogh Hovd, Knut Akselsen, Prepple Houmb, Geir Schau m.fl.

De er ikke gamle akkurat. Men de er i ferd med å bli grå. «Gutta» i Mannskoret – en gjeng på 25-30 menn som møtes hver tirsdag i Oslo for å synge sammen – er av punkgenerasjonen, sånn røffly, og således et sted mellom 40 og 60 år.

De er tidligere og nåværende artister- og musikkbransjefolk, utelivsprofiler, en og annen mediesnok; ingen av dem superkjente – med unntak av DumDum Boys-vokalisten Prepple Houmb (Geir Schau og Rune Gokstad er begge «kjent fra TV»-tryner).

Våren og sommeren 2016 driver de og øver til det som skal bli et høydepunkt i korets historie: En «oppvarmingsjobb» for Black Sabbath på Tons Of Rock-festivalen i Halden.

Det er bare det at dirigenten deres gjennom 10 år, Ivar Krogh Hovd, er veldig syk. Legene sier han har to-tre måneder igjen å leve. Idet vi treffer ham, er to av dem gått. «Jeg vet ikke, jeg har ingen erfaring med å dø av kreft», sier han tappert.

Kommer han til å leve lenge nok til se den store dagen? Og til å høre Mannskoret synge det han kaller «ordentlig musikk» – det vil si noe annet enn pop- og rockslagere arrangert for kor?

«For vi er gutta» er ingen fullkommen dokumentar. Det er mye den ikke ser, eller velger å ikke formidle – muligens med overlegg. (Filmen forklarer oss ingenting om hvem kormedlemmene er; navnene «supres» ikke en gang på lerretet).

Etter 10-15 korte, etablerende minutter går den rett inn i kjøttet i fortellingen. Det er ikke egentlig en dokumentar om noen aldrende bohemer og hobbyen deres, dette her, men en film om det å dø og det ofte tause vennskapet menn imellom.

På overflaten har vi, som mange vil huske, vært omtrent her før. Nærmere bestemt i Knut Erik Jensens i sin tid (2001) enormt suksessrike film om et mannskor i Berlevåg, Finnmark: «Heftig og begeistret».

«For vi er gutta» er tristere og hardere. Og de yngre mennene i dens midte er merkelig nok like – mer? – tause i møte med sorg enn deres egen bestefargenerasjon ville vært.

«Det er mange sperrer, mange murer», sier Krogh Hovd om sangerne sine, og sikter trolig ikke utelukkende til korets rent vokale begrensninger. Mannskoret består av mennesker man kanskje skulle tro var over middels utadvendte – de har jo stått på scener, snakket i radio og vært på TV, disse menneskene.

Men slik er det ikke. De blir alle like usikre og tause når døden banker på døren til gutterommet deres.

Mange vil tenke at det er forstemmende at voksne menn fremdeles i så liten grad er i stand til å med ord tilkjennegi følelser overfor hverandre. Det vil være de samme menneskene som stiller seg uforstående til den drømmen alle menn over en viss alder deler: Den om å få være i fred.

Men livet lar ingen i fred, og «For vi er gutta» er en film om det som skjer når freden revner. Om fukten i øyekroken, de håpløse vitsene og de lange klemmene som erstatter «den store praten» som alle kjenner innholdet i likevel.

Den har en håndfull scener som vil sitte som en knyttneve i magen til middeladrende menn – og kvinner! – som er gamle nok til å ha utviklet angst for sykdom og død. (Full åpenhet: Denne anmelder fikk «noe i øyet» ved mer enn én anledning).

Det er også en film om den trolig døende kunsten det er å synge sammen, mer eller mindre offentlig og i plenum, og terapien som bor i denne undervurderte sosiale aktiviteten.

Akkurat den siden av saken kommer litt i skyggen av det store dramaet i «For vi er gutta». For én gangs skyld skulle jeg ønske at denne korte filmen var lenger og rikere – ja, kanskje til og med en serie på TV.

Her kan du lese mer om