FEILBARLIG geni og ufeibarlig provokatør: Lars von Trier. Foto: Nordisk Filmdistribusjon

VG Nett-kommentar om Lars von Trier: Dogmer & demoner

(VG Nett) Lars von Trier (53) er film. All film er iscenesettelse. Nesten alt i danskens liv synes å være iscenesettelse.

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER TI ÅR GAMMEL

Skjønt man vet ikke. Man vet aldri når det gjelder Lars von Trier.

Å gjennomlide «Antichrist», i tillegg til de uhyggelig sterke bildene og den vanvittig manipulerende følelsestorturen, er også å tvile.

Se traileren her!

For hva vil von Trier, egentlig? Hva er hans beveggrunner? Hvorfor er det nødvendig å gjøre det ha gjør? Kan han, skjult bak kunstnerkallet, faktisk gjøre akkurat det som faller ham inn?

Les anmeldelsen av «Antichrist» her!

Diagnose

Det svarer han selv et rungende «ja!» til. Han privatiserer også sin egen filmskaping i så konsekvent grad, at filmens eventuelle svakheter hører hjemme i hans psykiatriske diagnose; man må ha ham unnskyldt, men filmen gav ham ingen glede, den var nødvendig terapi for å komme ut fra en altomfattende depresjon.

Barn

Den geniale dansken - på godt og ondt - var intet «vanlig» barn. Hans foreldre var av den hundre prosent frigjorte sorten; «kommunister og nudister». På sitt dødsleie på 90-tallet fortalte moren ham at det slett ikke var faren hans som var hans kjødelig opphav. Snarere hadde hun benyttet en elsker, som hun antok var bærer av mer «kunstneriske gener», i befruktningens tjeneste. «Genebæreren», en mann nå på over 90 år, var ikke interessert i sønnens konfronterende møter; de snakket kun via advokat til slutt.

Den unge Lars var «vanskelig». Men foreldrenes kunstneriske ambisjoner umåtelige. Han fikk utfolde seg helt fritt, som elleveåring fikk han sitt første smalfilmkamera; fremtiden i hendene.

Hat

Barndommens totale frihet lærte han seg som voksne å hate. Han har senere uttrykk sterk lengsel etter den kjærlighet og omsorg noe rettledning og grensesetting hadde gitt. Nå er det åpenbart for sent.

Lars Trier kom inn på Den danske filmskolen, og tilførte grandiost sitt «von» til navnet sitt. Muligens var det fordi andre ga ham hans smått opphøyde adelsmerke. Muligens fordi han hyllet enkelte tyske impresjonistiske stumfilmidealer. De som vil se hans egen versjon, kan studere «Erik Nietzsche - De unge år» (2007).

Cannes

von Trier fikk tidlig suksess. Det vil si: Han ble lagt merke til de riktige kretsene. Allerede «Forbrytelsens element» (1984), en ytterst svartsynt krimthriller med mye grotesk (delvis antydet) vold, psykoanalyse og europeiske kultur-arv og -synd i seg, ble antatt i Cannes. Og vant pris.

Senere har det aller meste han har laget, vært i Cannes; hans internasjonale arena og springbrett, som akkurat er innenfor rekkevidde av hans bobil. Han er livredd fly og tog, han er livredd for det meste.

von Triers filmskaping har alltid vært basert på filmhistorien. Og videføring: Preget av fornyelse, utvidelse og grenseoverskridelser.

Zentropa

Helt på begynnelsen av -90-tallet fant han sammen med den maurflittige og praktiskt visjonære produsenten Peter Aalbæk Jensen om filmen «Europa». Sammen kom de til å danne filmselskapet Zentropa (oppkalt etter et togselskap i «Europa», med mulig tolkning «zen-tropa» (zen-troppen); man vet aldri!). Og resten er historie; von Triers visjoner kunne konsentreres om det rent kunstnerlige.

Noe av de første som skjedde i Zetropa-verkstedet, var å definere de berømte reglene i Dogme 95. Det var selvfølgelig paradoksalt for von Trier allerede i utgangspunktet, regissøren som aldri godtar grenser.

Dogme-reglene ble i alle fall manifestert, i sin protest mot all overdreven «utenpåhet» i moderne, særlig amerikansk filmskaping. Dogme krevde renhet og fravær av «kunstige» effekter, naturlig lyd, fargefilm, ingen kamerafiltre, ingen kreditt til regissøren. Dogme var et blindspor. Men et vitaliserende og fokusgivende blindspor, som ga inspirasjon og gode filmer fra mange regissører, også norske.

TV

von Triers definitive verdensbrømmelse kom med den gigantiske TV-serien «Riget» («Rikshospitalet»), en vill og ambisiøs og på alle måter nyuttenkt såpeopera med elementer av grøss og thriller og sosialt drama, etc, etc, laget av en filmregissør i en tid da «riktige» filmregissører ikke skulle lage TV.

Så kom Gullpalmevinneren «Breaking the Waves» (1996), «Riget 2» (1997), «Idiotene» (1998), «Dancer in the Dark» (2000) , «Dogville» (2003), «De fem benspænd» (2003), «Manderlay» (2005) og «Direktøren for det hele» (2006). Før nå «Antichrist» er over oss.

Hver eneste av disse filmene har på sine måter skapt filmhistorie. De sprer seg over hele sjangerspekteret, fra drama, til musikals, til filmet teater, til dokumentar, til komedie, til grøss, skrekk - og alt til faget henhørende. Ofte i blandinger aldri tidligere sett før von Trier.

Tema

Temamessig beveger han seg meget vidt - alt for vidt til å favne her. Men sentrale deler av europisk filosofi er sentral; psykoanalysen er forutsetning; kristendommens sentrale dogmer er han helt avhengig av - om enn, mildt sagt, ikke særlig ortodokst orientert og behandlet. Sex er en selvfølgelig magnet. Kvinner et alltid behandlet - og alltid et meget problematisk område. USA som land, makt og idé blir han aldri ferdig med, skjønt han aldri har vært der.

Å møte Lars von Trier er, faktisk, en meget morsom opplevelse. Han formulerer seg friskt og meget paradoksalt om det meste, særlig om seg selv. Hans altomfattende angst og depresjoner holder ham oppe og nede i en vanvittig sjelelig og emosjonell berg- og dalbane. Han er åpenbart meget intelligent, hans kunnskap utrolig omfattende.

Hans filmer utfordrer alltid. De utvider horisontene, de gir (på sitt beste) dyp erkjennelse, de underholder, og noen ganger synes de å nærme seg helt eksistensielle spørmål.

Geni

Ut fra mine begreper han jeg ingen problemer med å kalle ham et geni. Men også en slags demon. For det er alltid tvil han forkynner; aldri tro.

Men vet aldri hvor man har ham. Man blir grunnleggende usikker på om hvorfor han gjør ting; Kunstnerisk streben? Selvhevdelse? Selvterapi? For å provosere? For å gjøre narr av sitt publikum? Eller for - utrolig nok - å glede?

Det eneste helt sikre er å si at han er en konsekvent provokatør, en unikt dyktig og nyskapende filmskaper, en helt uvanlig tenker, en viljesterk manipulator, en mann i stadig krig med alt og alle - og særlig seg selv.

Og: Han er allerede, og vil bli stående, som en av filmhistoriens giganter.

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder