Filmanmeldelse «Kunstneren og tyven»: Den mest overraskende og rørende dokumentaren du ser i år

«Kunstneren og tyven» er en mektig film om et kunstran. I hovedrollene: En norsk narkoman og en kunstner fra Tsjekkia.

DOKUMENTAR

«Kunstneren og tyven»

Norge. 9 år. Regi: Benjamin Ree

Med: Barbora Kysilkova, Karl-Bertil Nordland, Øystein Stene

Asbjørn Slettemark er TV-anmelder i Aftenposten. VGTV er medprodusent på «Kunstneren og tyven» og VGTV-ansatte Benjamin Ree har regi. VG har derfor bedt en ekstern kritiker om å vurdere filmen.

Regissør Benjamin Ree debuterte med «Magnus» (2016). Det var et tett portrett av sjakkongen Magnus Carlsen. Nå har han laget en mektig historie om to mennesker på hver sin side av et kunsttyveri: Kunsteren – og tyven.

Filmen starter stille, med full kontroll over sine virkemidler. Først ser vi Barbora Kysilkova gjøre ferdig maleriet «Swan Song». Så viser overvåkningskameraet i Galleri Nobels bakgård to karer som bryter seg inn. De tar med seg to bilder.

Kunstneren Barbora Kysilkova har tsjekkisk pass, men bor i Norge med norsk kjæreste. Hun blir så opptatt av hvem kunsttyvene er at hun oppsøker en av dem i retten. Kan hun møte ham senere? Karl-Bertil Nordland sier spakt og høflig ja.

Møtene utvikler seg til et nært og tidvis problematisk forhold. Han er en kriminell narkoman som går mellom skepsis og ønsket om å bli sett. Hun vil male ham og suge kunstnerisk energi ut av lidelsen hans. Er Barbora egentlig interessert i at han skal få orden på livet sitt? Hva skjer om Karl-Bertil ser lys i enden av en narkotåkelagt tunnel?

Mens dette vonde dramaet utvikler seg, dunker krimelementet som en blodåre som holder historien i live. Hvor er «Swan Song»?

Regissør Benjamin Ree har fulgt Barbora og Karl-Bertil gjennom tre år. Han administrerer råmaterialet på forbløffende vis. Ikke ulikt slik HBO-serien «The Affair» ble bygget opp, lar han seeren først få dele perspektivet til den antatt sterke parten, kunstneren Barbora. Når hun har lagt sine første kort på bordet, spoler Ree tilbake og viser de samme møtene fra Karl-Bertils ståsted.

Den triste, nesten ødelagte mannen får brette ut sitt syn på Barbora, kunst og livet. I løpet av kort tid vokser en forståelse for begges livsløp frem. «Hun ser meg jævlig godt», sier Karl-Bertil, før han legger til: «Men hun glemmer at jeg ser henne like godt».

Filmens tidslinje er nøkkelen til det vellykkede resultatet. Filmen er komplekst fortalt, men det merkes knapt som seer når det stables elegant og smart. Historien er fortalt med en kontroll som gjør at «Kunstneren og tyven» både går dypt og blir og fryktelig spennende.

Maleriets skjebne er hele tiden uviss, men etter hvert utvikles også en bekymring for hovedpersonenes skjebner. Slik suger «Kunstneren og tyven» også elegant opp i seg et lite vell av andre tema, med rusomsorg og kunstnerens albuerom som de tydeligste.

I situasjonene regissøren følger, er han tett på, men filmen tar også gode grep for å gi historien luft. Det beste er den delikate bruken av musikk. Mens åpningen og ranet får et drømmende Tangerine Dream-inspirert lydteppe, får Karl-Bertil og Barbora i lange perioder utfolde seg uten musikk. Dette avløses av skrekkfilmaktige toner som følger noen av filmens sene scener. Musikken er aldri insisterende, heller tvert om. «Kunstneren og tyven» er en film som lar deg få føle selv.

Det gjør man da også til gagns i noen av filmens nøkkelscener. Da Karl-Bertil for første gang ser sitt eget portrett, oppstår det så rå emosjoner at det både føles problematisk og viktig at et kamera er tilstede. Når så filmen byr på et siste bilde som binder det hele sammen, er det lett å slå fast at regissøren forvalter en sterk historie på beste vis.

«Kunstneren og tyven» er rett og slett en unik film om to interessante mennesker som forenes av en tilfeldig hendelse, fortalt med en fingerspissfølelse ikke mange filmskapere kan vise til.

I et filmår hvor det ikke er så mange dokumentarer som skiller seg ut som spesielle og rørende, kan det da bli plass til denne norske perlen i Oscar-løpet? Den er nemlig så god.