LISTER SEG STILT PÅ TÅ: For de skal ut og røve. Sandra Bullock, Sarah Paulson, Rihanna, Cate Blanchett og Awkwafina i «Ocean’s 8».
LISTER SEG STILT PÅ TÅ: For de skal ut og røve. Sandra Bullock, Sarah Paulson, Rihanna, Cate Blanchett og Awkwafina i «Ocean’s 8». Foto: Barry Wetcher / SF Norge

Filmanmeldelse «Ocean’s 8»: Svindlere med smil

FILM

Tynt, men fornøyelig når jentutten skal ut og røve.

Publisert:

ACTIONKOMEDIE

«Ocean’s 8»

USA. Tillatt for alle. Regi: Gary Ross.

Med: Sandra Bullock, Cate Blanchett, Anne Hathaway, Sarah Poulson, Rihanna, Helena Bonham Carter.

Debbie Ocean (Bullock) har høye hæler og aftenkjole på idet hun forlater fengselet etter fem år. Hun har bare 47 dollar i lommen. Men i hodet har hun en helmaks plan.

Den første hun møter etter å ha svindlet seg gjennom de første dagene utenfor murene, er den gamle BFF-en Lou (Blanchett). («Ocean’s 8» mer enn antyder at Debbie og Lou hadde et forhold av romantisk art i hine hårde, men denne filmen – tillatt for alle – blir aldri så interessant at den våger å gjøre noe mer ut av det).

Lou, som driver et utested, bruker kveldene til å vanne ut vodkaflasker. Så hun er med på et siste kupp, klart det. Flere folk tilkommer, både gamle kjente og nye, litt yngre rabagastinner: Tammy (Paulson), en vellykket kombinasjon av husmor og heler. Unge Constance (Awkwafina), som er flink med tjuvraddfingrene. Nine Ball (Rihanna), en stein, men overmåte begavet datahacker. Amita (Mindy Kaling) har peiling på juveler. Alt dette kommer godt med.

Planen er nemlig å naske til seg et gigantisk diamanthalskjede – touissanten – signert Cartier-«huset» (som sikkert er med på spons, i likhet med det noe mer «downmarket» Hennes & Mauritz). Det veier tre kilo og er verdt 150 millioner dollar.

Hvordan? Ved å henge det rundt svanehalsen til den intetanende og generelt ganske fjerne skuespillerinnen Daphne Kruger (Hathaway). For å muliggjøre tyveriet må de sikre at den fallerte designeren Rose Weil (Bonham Carter) får jobben med å designe kjolen som Kruger skal bære på gallaballet på The Metropolitan Museum of Art den første dagen i mai.

Om det går? Klart det går.

Denne jentutten-utgaven av Steven Soderberghs (og George Clooney og Brad Pitts) «Ocean’s Eleven» (2001), «Ocean’s Twelve» (2004) og «Ocean’s Thirteen» (2007)-filmer – Debbie er Danny Oceans søster, ja – burde saktens blitt helt framifrå eskapistisk underholdning.

Et knapt dusin av Hollywoods flinkeste og mest glamorøse kvinnelige skuespillere på røvertokt i den pretensiøse new yorkske museums-, mote- og kjendisverdenen – hvem har ikke lyst til å se det?

Nå forholder det seg slik at «Ocean’s 8» er blitt underholdende, men et stykke unna framifrå. Det to viktigste årsakene til at filmen føles svakere enn den burde ha vært, er for det første at regissør Gary Ross utviser fint lite som kan måle seg med Soderberghs visuelle bravur.

Ross prøver seg på et og annet 1960-tallsspionfilmaktig redigeringstriks. Men det ender stort sett opp på et nivå langt under» – tja, «Austin Powers»-filmene, for eksempel. Øyet hans mangler rett og slett overskudd.

Den andre er at selve plotet, selve planen, er for lite utstudert og innfløkt, og at den til slutt ender opp i noe som det er umulig å narre seg selv til å tro på, selv med den beste vilje.

Et tredje problem er en stadig nagende følelse av at de åtte heltinnene våre får for lite plass å boltre seg på. Det gjelder definitivt Rihanna, som ikke er en skuespiller enda, kanskje, men som er født karismatisk. Det gjelder Bonham Carter som den Vivienne Westwood-aktige designeren, som her reduseres til den forvirrede emo-grandtanten vi mistenker at en kvinne som er lever sammen med Tim Burton må være (komplett med to par briller på hodet).

Det gjelder også, merkelig nok, de to største stjernene. Bullock er en god komedienne, det vet alle, men får ikke stort annet å gjøre enn å gå rundt med et litt spydig smil om munnen. Blanchett, mer «maskulin» liksom, har sjelden gjort mindre inntrykk enn hun gjør her.

Det er faktisk opp til Hathaway å stjele og stikke av med filmen. I en rolle som er en slags parodi på inntrykket mange vel har av henne som en smellvakker, men bortskjemt og fatalt bekreftelseshungrig tabula rasa-skuespillertype.

Det «feministiske» innholdet, for dem som måtte speide etter noe slikt, er lik null. I hvert fall om vi ser bort fra det faktum at filmen jo gir godt lønnet arbeid til en drøss dyktige kvinns.

Skuffelsen blir såpass stor ene og alene fordi «Ocean’s 8» virket så lovende på papiret. Jeg må ile til og anføre at filmen er severdig, spesielt på en regnfull kveld i fellesferien. Akkurat god nok til at man håper at det kommer ytterligere en film om Debbie Ocean og banden hennes (hvilket det høyst trolig gjør).

Den bør bli et par hakk bedre.

Her kan du lese mer om