Filmanmeldelse: «Louder Than Bombs»

Joachim Triers film gaper over for mye

Cannes (VG) Joachim Trier bommer ikke med sin Cannes-deltaker «Louder Than Bombs». Men han gaper over for mye.

DRAMA

«LOUDER THAN BOMBS»

Norge/Frankrike/Danmark. Regi: Joachim Trier. Manus: Eskil Vogt, Joachim Trier. Produksjon: Motlys AS.

MED: Gabriel Byrne, Isabelle Huppert, Jesse Eisenberg, Devin Druid, Amy Ryan, David Strathairn, Rachel Brosnahan.

Filmen er et særdeles ambisiøst, eksistensielt drama, med særlig vekt på den vanskelige medmenneskelig kommunikasjonen; hvordan vi kan bli fremmede for våre nærmeste og dermed overfor oss selv - med ubotelig ensomhet som overhengende fare.

– Hva er sannhet? Spør Pilatus i Bibelen når han avhører Jesus. Kanskje spottende, kanskje ironisk, kanskje undrende. Trier går inn i en moderne virkelighet, og spør om det samme: Hva er egentlig sannhet? Eller: Er sannheten i det hele tatt til å bære?

I «Louder Than Bombs» befinner vi oss i en amerikansk familie, far, mor og to sønner. Det vil si: Mor var en prisbelønnet krigs- og krise-fotograf, som døde i en bilulykke tre år tidligere. Nå, tre år etter, skal hun minnes med en stor utstilling med noen av hennes beste bilder. Samtidig blir hun minnet i en stor artikkel i New York Times, skrevet av hennes faste journalistkollega fra tiden i felten.

Kollegaen vil skrive at hun egentlig begikk selvmord. Det er far og eldste sønn innforstått med. Mens den unge på 15 er uvitende. Faren vil fortelle ham om det, men de to kommuniserer ikke; gutten er i en «vanskelig» alder. Samtidig rydder den eldste sønnen, som akkurat er blitt far, i morens etterlatte fotomateriale - det har ikke blitt rørt på de tre årene. Det viser seg at også dette materialet inneholder skjulte sannheter.

Som man forstår: Detaljene er mange. Og de blir for mange. Det hele kompliseres ytterligere med ulike tidsepoker og skiftninger mellom realisme og drømmer. Triers beskrivelser av hvordan menneskene hans handler irrasjonelt og av og til lite verdig, har ofte smertefull gjenkjennbar sannheter i seg. Vi mennesker er og blir irrasjonelle vesener, som til tider tar valg det er liten grunn til å være stolte over.

Men hvor mye kan man egentlig rekke over i en film? Film er i seg selv et medium med begrensede rammer og begrensede muligheter til å formidle innhold. Når detaljene blir for mange, når menneskene som skal fanges inn blir for tallrike, leter man etter holdepunkter. Mer og mer blir den unge gutten, for øvrig helt glitrende spilt av Devin Druid, sentralfigur. I det bredere bildet avsvekkes da interessen for noen av de andre rollefigurene. Likevel insisterer Trier på å utvikle deres ulike sider. Det blir alt i alt nokså uinteressant og faktisk en smule fremmedgjørende etter hvert.

Men når alt dette er sagt: «Louder Than Bombs» bærer tydelig i seg kvalitetsmerker til en norsk filmforteller som på svært mange måter befinner seg rettmessig i den filmeliten som Cannes' hovedprogram avspeiler. Foto er glimrende, musikken - signert Ola Fløttum - er nydelig og velfungerende, skuespillerne helt og fullstendig inne i sin egen oppgave. Et ekstra pluss er bruken av en del dokumentarisk filmmateriale; originalt, virkningsfullt og til og med morsom her og der.

«Louder Than Bombs» er altså slett ingen skuffelse. Men den er heller intet mesterverk.

JON SELÅS