ENDA EN POP-PRINSESSE: Elle Fanning i «Teen Spirit». Foto: Kerry Brown / SF Studios

Filmanmeldelse «Teen Spirit»: Popstjernefilmen er seg selv lik, gitt

Hver nye generasjon fortjener en håndfull filmer à la denne.

UNGDOMSFILM/DRAMA

«Teen Spirit»

USA. Tillatt for alle. Regi: Max Minghella.

Med: Elle Fanning, Zlato Buric, Agnieszka Grochowska, Rebecca Hall.

VG:s terninger viser 3 prikker

Violet (Fanning) bor på landet sammen med sin mor (Grochowska). Far stakk for mange år siden. Han etterlot seg et gullkrusifiks.

Det er ikke mye å ta seg til her i bygda, spesielt ikke når man, som Violet, vokser opp i et strikst religiøst hjem. Violet har en hvit hest hun elsker, og jobber fra tid til annen på den lokale puben, der fulle menn synger «Danny Boy».

Hun har også en iPod nano (husker du?), som holder henne i kontakt med en større verden utenfor oppvekststedet, slik musikklagringsmedier pleide å gjøre for unge mennesker i en fjern fortid før internett.

Det hender hun synger på puben, hun også. Violet er lidenskapelig opptatt av musikk (her er det for mye å forlange at «Teen Spirit» skal ta seg bryet med å forklare oss hvorfor eller hvordan).

En dag ser og hører den lokale fylliken Vlad (Buric) henne. Han har en fjern fortid som operasanger i Kroatia. Dette skjer omtrent samtidig med at talentkonkurransen «Teen Spirit» kommer til bygda, for å sope opp en håndfull ungdommer som er verdige til å «gå videre til London» og finalen der.

«DU ER VIDERE TIL LONDON»: Elle Fanning i «Teen Spirit». Foto: Parisa Taghizadeh / SF Studios

Enhver som har sett en film eller to om ungdommer med et spesifikt kreativt talent – sang, dans, skuespill – på vei opp her i verden, vil kunne plotte inn resten av den beskjedne handlingen i denne filmen. Det er ikke «Teen Spirit»s oppgave å overraske oss.

Regissør Minghella, som selv er en «showbiz-brat» og sønn av avdøde Anthony Minghella (som sto bak elegante kostymedramaer som «Den talentfulle Mr. Ripley», 1999 og «Den engelske pasienten», 1996), putter inn alt hva vi bør forvente:

Sleipe musikkbransjefolk som vil ha Violet til å skrive under på dårlige kontrakter. En «perfekt» og uspiselig rivalinne: «Foxy» Roxy (Clara Rugaard). En forelskelse (popstjernen Keyan Spears, spilt av O’Connor) som lokker henne til å gjøre dumme ting som å drikke seg full og kline kvelden før den avgjørende finalen.

Samt selvsagt: Et crescendonummer der Violet tar verden med storm (i «Teen Spirit» går denne nasjonale talentkonkurransen «på TV i 100 land!»). Her er det tilfredsstillende å konstatere at det er vår egen Sigrids «Don’t Kill My Vibe» som utgjør triumfen, riktignok sunget av Fanning selv.

TONENE AV TRIUMF: Sigrids «Don’t Kill My Vibe» utgjør finalenummeret i «Teen Spirit». Foto: Janne Møller-Hansen / VG

«Teen Spirit» følger slavisk en eldgammel mal som bare i løpet av det siste halvåret har gitt oss atskillig mer ambisiøse, men også mer mislykkede filmer som «A Star Is Born» (for fjerde gang) og «Vox Lux». Det gjør den uten å yte en tøddel mer enn den absolutt må.

Det er ene og alene Fanning som gjør «Teen Spirit» til noe litt mer enn en klisjéstabel. Hun er ikke bare pen – selvsagt er hun det – men dessuten interessant å se på.

Skuespillerens karisma kan virke mutt og livstrett inntil det sure. Men det at hun tilsynelatende er så vanskelig å imponere gjør at det føles som en lettelse når hun en sjelden gang smiler.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder