ENKELT: Scenografien er så enkel og minimal, slik at historien får komme tydelig fram.
ENKELT: Scenografien er så enkel og minimal, slik at historien får komme tydelig fram. FOTO: TOUR DE FORCE

Filmanmeldelse: «Rekonstruksjon Utøya»: Fra Ungdommen

FILM

Den eneste filmen om Utøya du trenger.

Publisert: Oppdatert: 27.09.18 20:17

DOKUMENTAR: Rekonstruksjon Utøya
REGI: Carl Javér
Vises på BIFF denne uken
På kino fra 19. oktober

Fire Utøya-overlevende. 12 ungdommer. 1 psykolog. Og et filmteam. Samlet i Nord-Norge for å la de overlevende fortelle sine historier fra Utøya. Og de andre gjennomleve dem.

Først framstår det som en litt merkelig øvelse. Scenografien er så enkel at det kun er selve fortellingen som tar plass. Hvit teip markerer områder på Utøya mot beksvart gulv. Fortelleren velger en representant blant ungdommene til å være seg selv i historien. Så velges dramatisering av skuddlyd, basert på beskrivelsen til fortelleren.

Og så framfører helt vanlige ungdommer et rollespill der andre, helt vanlige ungdommer blir jaget av en massemorder. Ungdommer som får beskrevet de samme scenarioene som de overlevende fortellerne har opplevd, som må gjennomgå prosesser der de tar avgjørelser som ville fått ugjenkallelige konsekvenser for eget liv om det hadde vært ekte.

Når det fortelles, føles det nesten ekte. Måten disse fire, fremdeles unge menneskene, forteller det som skjedde dem 22. juli for sju år siden er sobert, klart og smertelig følbart. Det blir mye mer ekte fordi omgivelsene er så sparsommelige, så ikke-eksisterende. Kun opplevelsen som gjenfortelles og dramatiseres. Noen av dem så inngående livaktige at deltakerne ikke klarer å holde på tårene. Detaljer som at Rakel, en av de overlevende, observerte en snegle på støvelen mens man gjemte seg. Og tenkte at livet går uansett videre. Naturen fortsetter. Nære og grusomme øyeblikk, som ikke fortelles på annen måte enn slik det ble opplevd.

Hver av de overlevende lager sin variant av fortellingen, sine øyeblikk. En husker skuddene som lyden av klapping. En annen vil ha dem skarpere, som en knipetang mot et stige. Ofrene får mulighet til å se seg selv utenfra, mens vi seere får beskrevet historier og opplevelser om noe vi sannsynligvis ikke kan forstå hvordan var. Men som vi likevel aldri må slutte å lytte til.

Man skal ikke og kan ikke rangere disse fortellingene. Men den rolige og kontrollerte måten Torje beskriver sin historie, fjorten år i 2011, der han ser storebroren Viljar bli skutt (han overlevde), og hvordan han blir igjen helt alene er i alle fall den som sitter mest igjen i kroppen etterpå. Ikke minst fordi han velger en hammer som slår på et metalrør som skuddlyd.

Mange har vegret seg for å se Erik Poppes film om Utøya. Det er greit, selv om den også kan gi mer enn en følelse av hvordan dette har vært. Såvidt jeg har forstått bør man uansett holde seg langt borte fra Paul Greengrass sin kommende film. Men «Rekonstruksjon Utøya» skal man ikke gå utenom.
Som det sies her: «Det går ikke en dag uten at jeg tenker på de døde».
Det er noe vi alle bør strebe etter.

Her kan du lese mer om