VINTAGE: Jason Bateman og Rachel McAdams prøver å dumpe den gamle, slitte Scrabble-utgaven sin på  Kyle Chandler. Foto: SF Studios

Filmanmeldelse «Game Night»: Spillegalskap

Mye morsommere enn brettspill med familien.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

ACTION/KOMEDIE: Game Night

USA, 12 år

MED: Jason Bateman, Rachel McAdams, Kyle Chandler, Jesse Plemons

REGI: John Francis Daley og Jonathan Goldstein

Det sosiale konseptet «Spillkveld» er et forferdelig påfunn fra folk som tror Trivial Pursuit er ment for kos og at terninger og tankeaktivitet fungerer best som underholdning. Det er selvfølgelig bare tull. Spill er dødelig seriøst, beinhardt alvor og det er lov å være en dårlig taper. Det har Annie (McAdams) og Max (Bateman) forstått.

De fant hverandre på pubquiz over et unisont Teletubbies-spørsmål. Nå er de i en gjeng med barnløse, middels voksne, som alle elsker spillkvelder. Det gjør naboen deres (Plemons) også, men han er så skummel at de ikke vil ha ham med. Når broren til Max, Brooks, (Chandler) inviterer til et livespill som innebærer en fiktiv kidnapping, skjer det derimot ting som ingen hadde forutsett.  Brooks blir selvsagt kidnappet på ordentlig og forvirringen som oppstår kunne blitt en ganske pinlig forveksklingsaffære. Her får vi en potensiell farse som løses opp fort og kjapt kommer seg tilbake på actionkomediesporet. Der fungerer filmen overraskende bra.

TERNING: Jason Bateman gjør et kvalifisert forsøk på å gjette terningkastet til «Red Sparrow». Foto: SF Studios

Bateman gjør Max med sitt indre MartinFreeman-kompleks, som kommer til uttrykk i et forståelig og langt over gjennomsnittlig storebrorsjalusi. Jessy Plemons har funnet fram moroversjonen av Todd fra «Breaking Bad»og spiller sviktet og ensom politimann nabo perfekt passe psykopatisk og moroskummelt.  Rachel McAdams har en Tarantino-rant som kunne blitt legendarisk om den ble gjort riktig. Og sannelig har de ikke klart å stappe inn en dum blond mann også, bare for å skru av noen utslitte stereotypier og stryke noen andre.

Historien er uansett overbevisende godt blandet. Overdrivelser og usannsynligheter klarer etterhvert å stramme seg opp til et ganske hinsides klimaks - uten at det virker altfor teit. Dialogen er kjapp, poengtert - med voksne poenger - uten å bli verken vulgær eller voldsomt voldelig. «Game Night» har på ingen måte noe ved seg som gjør den til noe like varig som haugene med klassiske brettspill som nevnes under spillkveldene. Men den har et ekte og uforfalsket ønske om å underholde. Det gjør at en egentlig ganske tåpelig idé klarer å vare akkurat lenge nok til at man ikke blir lei. Dessuten snur manuset på spillbrettet et par uventede ganger. Og klarer å snike inn et ekstra, litt uventet poeng etter rulletekstene har gjort sitt. Men hvorfor heter den norske versjonen «Game Night» og ikke mer åpenbare «Spillkveld»?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder