OSCARNOMINERT: Eddie Redmayne har en sterk Oscar-nominasjon i rollen som Stephen Hawking. Foto: UIP
OSCARNOMINERT: Eddie Redmayne har en sterk Oscar-nominasjon i rollen som Stephen Hawking. Foto: UIP Foto: ,

Film: Ignorert vitenskap

FILM

«The Theory Of Everything» er nominert til fem
Oscar-statuetter.

Publisert: Oppdatert: 02.03.15 09:01

Det er ingenting i veien for at Eddie Redmayne kan få en for sitt utrettelige og uredde spill som Stephen Hawking – en av de beste fremstillingene av en mann med en forkrøplende sykdom på film siden Daniel Day-Lewis i «Min venstre fot» fra 1989.

Men «beste film»? Til det er «The Theory Of Everything» en for standard «triumf-over-tragedie» biografisk film. Knapt noen sjanger er mer ridd av klisjeer og «regler» enn denne. James Marsh’ film makter ikke å heve seg over dem.

Det er ikke en film om den britiske vitenskapsmannens intellektuelle liv. Å vise tanker og tekning på film er absolutt mulig. Men Marsh forsøker knapt. «The Theory Of Everything» simpelthen omgår utfordringen, eller illustrerer gjennombruddene med simple «eureka!»-øyeblikk.

OK, så er dette først og fremst en film om Hawkings ekteskap med Jane. Men skylder den oss ikke å gjøre rede for hvorfor Hawkings liv er verdt en film i utgangspunktet? Jo.

«The Theory Of Everything» begynner på reneste «Harry Potter på Cambridge»-vis. Fremstillingen av Hawkings eksentriske familie er nedtonet, men sjarmerende nok, scenografien er preget av utvaskede brunfarger som skriker seksti- og syttitall.

Både den gryende kjærlighetshistorien og den gryende motornevronsykdommen blir skjematisk behandlet. Interessant blir filmen først idet korsanglæreren Jonathan Hellyer Jones, spilt av Charlie Cox (som kanaliserer sin beste mumlende brite à la Hugh Grant og Colin Firth), kommer inn i bildet, og et trekantforhold er i emning.

Filmen forsøker, helt til det siste, å spille på konflikten mellom Stephens vitenskapsfunderte ateisme og Janes gudstro. Den får nesten like lite ut av dette som den får av selve vitenskapen.

Den fortelles, slik filmer som dette nesten alltid blir fortalt, via en serie topper og bunner – Hawking blir syk, Hawking blir adlet (han sa fra seg tittelen). Det eneste litt originale med historien, er det faktum at de to jo gikk fra hverandre. Ikke dermed sagt at den siste halvtimen ikke blir en banal oppramsing av triumfer likevel.

Det er flere formildende aspekter ved «The Theory Of Everything». For det første at Stephen Hawking åpenbart er verdt en film. For det andre at den aldri blir direkte kjedelig.

For det tredje: Redmaynes troverdige og heldigvis ganske usentimentale innsats. Den er det eneste ved «The Theory Of Everything» vi kommer til å huske om to år.

MORTEN STÅLE NILSEN

Her kan du lese mer om