Gutten på skauen

«Into The Wild»

VG:s terninger viser 3 prikker
ARTIKKELEN ER OVER 11 ÅR GAMMEL

Villmarkens fortapte sønn

HANDLER OM:

Basert på historien om Christopher McCandless, som, etter å ha fullført college, brant kontantene, forsvant fra familien og la ut på loffen. Målet var å leve alene i naturen, avsondret fra sivilisasjonen. «Into The Wild» følger ham på reisen, helt frem til endestasjonen Alaska.

DOM:

«Marlboro County»-duse bruntoner, kameraer i svermerisk karusell rundt Hirsch på toppen av fjell, alt akkompagnert av noen riktige banale tekster sunget, med sedvanlig forstyrret følelsesladet vibrato, av Pearl Jams Eddie Vedder. Denne filmen - med sitt pretensiøse jag etter «sannhet» og sin sentimentale omgang med «spiritualitet» og litterære sitater (åh Thoreau, Tolstoj o'hoi!) - kunne knapt vært laget av noen andre enn en amerikaner bosatt i Beverly Hills. I dette tilfellet Sean Penn, hvis filmer nesten alltid er velmente, verdige og ganske kjedelige.

Helt hvorfor unge McCandless valgte å vende verden ryggen, blir vi aldri helt kloke på. Men det letes etter forklaringer der filmer som dette alltid leter etter forklaringer: I familien og oppveksten. Ikke minst i det som tydeligvis er det verste av alle mulige mareritt - skilsmissen (her endog den potensielle skilsmisse).

«Into The Wild» nærer uansett minimal sympati med de etterlate. Penn kjæler med «rebellen»: Logikk og sivilisasjon er fy, «friheten og den enkle skjønnheten» er flott. Jaha. Bør vi ikke også se litt på hvor denne oppfatningen brakte vår helt? Var han kan hende sinnssyk? McCandless' valg blir i alle fall ikke utfordret av Penn. Regissøren virker bare blendet av «outsider»-mentalitetens romantikk.

I løpet av reisen treffer McCandless er modellvakker med-vagabondinne. Hun vil ha ham, men McCandless kan ikke strekke seg lenger enn til at de to kan fremføre John Prines «Angel From Montgomery» på orgel og gitar for de andre i leiren, for så å ta farvel. Sangen handler om noe McCandless aldri fikk oppleve, nemlig et liv som ble levd, men her blir bruken av den latterlig, fornærmende, et redskap for å gjøre McCandless prektig. Kjønnslige drifter er ikke noe for den som er på åndelig søken, må vite!

Mot slutten av filmen, og mot slutten av McCandless liv, skal vi liksom presenteres for «visdommen». Den føles som ti Oprah-finaler i én. Det er en verdiløs erkjennelse, og det har tatt fryktelig lang tid - to og en halv time - å kreke seg dit.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder