UNGE ELSKENDE: Stephan James o.g KiKi Layne i «If Beale Street Could Talk» Foto: Tatum Mangus / Annapurna Pictures / Selmer Media

Filmanmeldelse «If Beale Street Could Talk»: Blues for Amerika

En usedvanlig nydelig film. For nydelig?

Publisert:

DRAMA

«If Beale Street Could Talk»

USA. 9 år Regi: Barry Jenkins.

Med: KiKi Layne, Stephan James, Regina King.

5 av 6

Den afroamerikanske kinofilmen har vært i fin stim en stund.

Dobbelt gledelig er det at spennet i disse filmene er så vidt: Fra surrealistiske, satiriske komedier («BlackKklansman», «Sorry To Bother You»), via horror («Get Out») og action («Widows»), til tåredryppende dramaer («Moonlight»).

Trippelt gledelig et det at så mange av dem er så gode, og at de stort sett får den oppmerksomheten de fortjener.

Her, timet til en Oscar-sesong som i en viss grad ignorerte den («If Beale Street Could Talk» er nominert for musikk, adaptert manus og kvinnelig birolle), er ytterligere én, basert på en roman av James Baldwin (1924-1987), regissert av mannen bak «Moonlight»: Barry Jenkins.

Tish (Layne) og Fonny (James) er unge, smellvakre og forelskede. De har vært bestevenner siden barndommen; det er noe sakralt over kjærligheten deres. De er liksom for gode for denne verden. Ikke minst den urettferdige verdenen som omgir dem i det daglige.

NOMINERT: Regina Hall (til høyre) er Oscar-nominert for beste kvinnelige birolle. KiKi Layne til venstre. Foto: Annapurna Pictures / Selmer Media

Begge kommer fra et hjem i den lavere arbeiderklassen. Tish’ kjærlige foreldre, fabelaktig spilt av Regina King (gi henne en statuett!) og Colman Domingo, blir både bekymrede og lykkelige da det viser seg at datteren deres er gravid. Fonnys dypt religiøse mor blir rasende. Hun mener at sønnen, som har kunstneriske ambisjoner, er for god for Tish.

Det er klart det må skje noe vondt. Fonny blir arrestert og anklaget for overfallsvoldtekt mot en puertoricansk kvinne. Han er uskyldig: Det er en rasistisk politimann som trekker i trådene. Resultatet er likevel gitt. Fonny er fanget i et system som ikke tror på eller lytter til en mann som ham. Det er opp til Tish og familien hennes å tale saken hans som best de kan.

«If Beale Street Could Talk» er ikke et drama slår deg i hodet med en hammer merket «tragedie». Den er en bukett vignetter, i nåtid og som flashbacks, fra en håndfull afroamerikanske liv (filmen er satt til overgangen mellom 1960- og 70-tallet, sånn cirka, men er ikke bundet til den tiden).

INSTRUERER: Regissør Barry Jenkins (i midten) jobber med Stephan James (til venstre) og KiKi Layne. Foto: Tatum Mangus / Annapurna Pictures / Selmer media

Formålet med disse scenene er ikke primært å «drive handlingen fremover», men å minne oss om hvor mye menneskelig potensiale og skaperkraft som går tapt som følge av urett. Om hvor ressurskrevende motgang er. Og om det diabolske i å sette fattige mennesker opp mot hverandre.

«Hvor vidunderlig kunne ikke livet på jorden vært?», synes Jenkins å si. Dette er ikke bare en film om systematisk undertrykkelse. Det er også en hyllest til familiebånd, håp og kjærlighet. Et kyss på en varm panne.

Noen vil oppfatte «If Beale Street Can Talk» som for snill, for nydelig. Tenke at den ikke er sint nok. Det er lov. Men det må være plass til snille, nydelige filmer om vanskelige liv og temaer også.

Filmmusikken, ved Nicholas Britell, er for øvrig praktfull. Også her bør han Oscar kjenne sin besøkelsestid.

Her kan du lese mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder