KORSFEST, KORSFEST!: Martin Serner i «Om det uendelige». Foto: SF Studios

Filmanmeldelse «Om det uendelige»: Hurra for Andersson

Broderfolkets mest sagnomsuste regissør er seg selv inntil det parodiske. Men vi tar det vi får.

  • Morten Ståle Nilsen

DRAMA/KOMEDIE

«Om det uendelige»

Sverige/Norge/Tyskland. 12 år. Regi: Roy Andersson

Med: Bengt Bergius, Marie Burman, Anja Broms, Jan-Eje Ferling, Lotta Forsberg m.fl.

VG:s terninger viser 5 prikker

Spørsmålet er om noen nålevende regissør har øvd mer innflytelse på sine skandinaviske kolleger enn svenske Roy Andersson. (von Trier ikke glemt). Dette til tross for – eller på grunn av – en relativt slunken filmografi, og en stil så distinkt at den er både lekende lett og helt meningsløs å kopiere.

Andersson er kjent for på mislike sin landsmann Ingmar Bergman (muligens mer som menneske enn som filmskaper). Men den intellektuelle arven deres har mange berøringspunkter, og aldri mer så enn i «Om den uendelige».

MISTET TROEN, FANT FLASKEN: Martin Serner i «Om det uendelige». Foto: SF Studios

Begge er eksponenter for en type Gud-er-død eksistensialisme som kanskje ikke er, men helt klart føles, typisk nordlig, typisk sosialdemokratisk skandinavisk. Anderssons styrke er at han er mer av en stoisk humanist enn Bergman. Han har humor.

Han lager knapt «film» i konvensjonell forstand. Han er, som vi vet, en tablåenes mann, og «Om det uendelige» – 40–50 slike, med kun et par-tre karakterer som dukker opp mer enn én gang – er således en arketypisk Andersson-film.

GRÅ OG BLÅ TABLÅER: Scene fra Roy Anderssons «Om det uendelige». Foto: SF Studios

Den visuelle stilen er selvsagt umiskjennelig. Ansiktene er gustne, deadpan. Fargene er stort sett varianter av grått (og litt blått). Verdenen disse små scenene utspiller seg i, er absurd. Autoritetene – Gud, loven – er absurde. Livet er absurd. Alle virrer rundt i sine små eller store eksistensielle kriser. Men de må også rekke bussen.

OGSÅ HITLER FØLTE SEG UTILSTREKKELIG: Scene fra «Om det uendelige». Foto: SF Studios

Andersson er ikke alles kopp te. Det hender at han ikke er undertegnedes heller, i hvert fall ikke alltid. Men skal si at filmene hans gir publikummeren rom og ro til å tenke mens de utspiller seg. Og at det er en luksus som føles sjelden, mer i slekt med kunstmuseumsbesøket enn kinosalen. Det er film-som-filosofi. Scenene, tablåene, sitter i deg lenge. Noen av dem sitter kanskje livet ut.

Det komiske (den drikkfeldige tannlegen) avløser det tragiske (mannen som har begått æresdrap – «og angrer»). Det er presten som har mistet troen, og ekteskapet som imploderer på fiskemarkedet. To elskede som flyr, Chagall-style, over en by i ruiner. Fangen som blir arkebusert i en konflikt. Av og til er det livet på sitt fineste og mest håpefulle, som i den nydelige scenen med de tre jentene som danser en sommerdag.

DE DANSET EN SOMMER: Scene fra Roy Anderssons «Om det uendelige». Foto: SF Studios

Selvparodien nær? Det kan man sikkert si. Andersson er definitivt seg lik, det er ingen overraskelser her. Men ingen gjør «Roy Andersson» som Roy Andersson. Denne filmens Samuel Beckett har som sagt humor (intervjuer med ham er uten unntak upretensiøse, lune nytelser), og filmene hans bør sees med dette i mente. Andersson er glad i mennesker. Han synes bare synd på oss.

Andersson er 76, og unikt seg selv. Det ville være dumt å ta ham for gitt.

Les også

Mer om

  1. Filmanmeldelse
  2. Film
  3. Sverige
  4. Filosofi
  5. Drama

Flere artikler

  1. James Bond-skaperne: Derfor valgte de Norge

  2. Pluss content

    På innsiden av Bond-innspilling: Skurken, plottet og biljakt i Norge

  3. Verdens morsomste Jones

  4. Pluss content

    26 serier du kan binge i hjemmekarantene

  5. Pluss content

    Nye serier som kan sprite opp påske-kosen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder