SOM I ET SPEIL: Andrea Bræin Hovig og Stellans Skarsgård i «Håp». Foto: SF Studios / Motlys

Filmanmeldelse «Håp»: Kjærlighet i kreftens tid

Sobert om sykdom.

DRAMA

«Håp»

Norge. 9 år. Regi: Maria Sødahl.

Med: Andrea Bræin Hovig, Stellan Skarsgård, Gjertrud L. Jynge, Einar Økland, Elli Rhiannon Müller Osbourne, Eirik Haller

VG:s terninger viser 5 prikker

Anja (Bræin Hovig) og Tomas (Skarsgård) er kultureliten. Hun er koreograf, han er regissør på Nationaltheatret. De bor i en romslig og rotete leilighet på Oslo vest, som bærer preg av de aktive, kreative livene som leves i den.

Tomas har tre barn fra et tidligere ekteskap. De har forlatt redet, men er stadig innom. Han og Anja har tre sammen, som fremdeles bor hjemme. Nå oppunder jul er dessuten Anjas far, spilt av Einar Økland, på besøk.

Anja og Tomas tar hverandre for gitt. Det er lenge siden de la noe særlig energi i å pleie forholdet. De to lever mest og best når de arbeider. Det er i hvert fall slik de tenker på det.

PÅ HOSPITALET: Stellans Skarsgård og Andrea Bræin Hovig i «Håp». Foto: SF Studios / Motlys

Anja, som har overlevd lungekreft, har vært plaget av synsforstyrrelser. Dagen før julaften får hun beskjeden: Hun har en kreftsvulst på hjernen. Alle spesialistene er på juleferie. Men én ting synes sikkert: Anja har et begrenset antall dager igjen. Fire uker til tre måneder.

Regissør Maria Sødahl, som spillefilmdebuterte med «Limbo» i 2011, har vært åpen om at historien som fortelles i «Håp» langt på vei er hennes egen (hun er gift med filmregissøren Hans Petter Moland). Sødahl har selv vært alvorlig syk.

Hun har også insistert på at «Håp» ikke er en «kreftfilm», men først og fremst handler om kjærlighet.

SOBERT OG SINDIG: Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård i «Håp». Foto: SF Studios / Motlys

«Håp» fanger unntakstilstanden som livstruende sykdom bringer med seg på en forbilledlig sindig måte. Denne unntakstilstanden bringer gjerne kjærligheten helt opp til overflaten i livet. I «Håp» sørger den for at Anja og Tomas må se tilbake på sin felles historie. Var det virkelig slik, at det «skulle» være de to? Har det vært andre? Når mistet de hverandre av syne? Hvorfor giftet de seg aldri? Hva ble borte i «ammetåka»?

Umulige situasjoner utløser forunderlige krefter, og dype livskriser kan inneholde øyeblikk av både sort humor og en merkelig, mettet ro. Dette har «Håp» mye klokt å si om.

SELVBIOGRAFISK: Regissør Maria Sødahl til venstre, sammen med skuespillerne Andrea Bræin Hovig og Stellan Skarsgård. Foto: SF Studios / Motlys

Bræin Hovig, som virkelig har satt preg på den norske kinohøsten i år, er eksellent i hovedrollen (hun er med i så godt som hver eneste scene). «Håp» er ikke en «gråtefilm», og Anja er, som det heter i klisjeen, mer enn sin sykdom. Hun er et sammensatt, utilfreds menneske, både bister og omsorgsfull, med gode og mindre gode sider. Hun er dessuten innmari sulten, og høy på en blanding av angst, medikamenter og søvnløshet.

Skarsgård er seg selv lik. Det vil si ideell i rollen som den velmenende, men «mannlig» mutte Tomas. Hele ensemblet overbeviser. Mest å gjøre, og størst inntrykk, gjør Elli Rhiannon Müller Osbourne («Psychobitch»). Hun er husets rebell, og som sådan den som trenger trøst mest når krisen inntreffer.

Det er forfriskende å se en film om sykdom som treffer en familie som ikke er «perfekt» i utgangspunktet. «Håp» er full av fine miniportretter – den evig single venninnen, den stolte faren, 16-åringen som kommer hjem etter å ha drukket alkohol. Og den har den mest motiverte sexscenen jeg har sett på aldri så lenge.

Et utmerket, troverdig film.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder