KUNSTNER: Lene Marie Fossen i aksjon med kameraet, slik hun er avbildet i filmen. Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon

Kunstner døde før film om seg selv: – Hun var aldri i tvil

Margreth Olin begynte å gråte da hun så bildene av fotokunstner Lene Marie Fossen. Nå er filmen om Fossen kinoklar – etter hennes død.

  • Ingvill Dybfest Dahl
  • Mattis Sandblad (foto)

«Selvportrett» heter filmen om fotograf Lene Marie Fossen. Den viser fram nettopp det: Lenes sterke portretter av seg selv, i all sin vanskelige skjønnhet.

Les VGs anmeldelse av filmen her.

Hun var bare 33 år da hun døde i oktober i fjor. Da hadde hun levd med anoreksi siden hun var ti år. De fem siste årene hadde fotograf Espen Wallin fulgt Fossen med kamera, og de to siste var Margreth Olin og makker Katja Høgset med på prosjektet.

BERØRT: Margreth Olin er én av de tre regissørene av «Selvportrett». Foto: Mattis Sandblad/VG

For Wallin startet reisen med at Fossen sendte ham en e-post og spurte ham om råd. Han ble en slags veileder for henne, men forsto etter hvert at det lå en egen fotohistorie i Fossen selv.

– Hun sa umiddelbart ja. Jeg hang på slep i tre år, og så skjønte jeg at kunsten hennes er stor, talentet hennes er stort, tilfellet hennes er komplekst, så her må vi ha flere krefter på banen, forteller han.

les også

Problematisk dekning av anorektiske lidelser

Speranza Film ble kontaktet for å løfte filmen opp på stort lerret.

– Da Espen forela bildene hennes, begynte jeg å gråte. Det var sterkt å se noen klare å transformere egen smerte til noe allmenngyldig. Kunstnere tar ofte noe som er veldig nært og omdanner det til noe høyere som kan ha stor gjennomslagskraft. Lene hadde den evnen. Jeg tenkte at dette kanskje er inngangen vi trenger for å ha en bredere og åpnere samtale om hvordan noen som lider av anoreksi trenger å bli møtt for å få hjelp, sier Olin om hvordan hun ble involvert.

– Film uten legefrakk

Hovedhistorien i filmen handler om fotografen Lene Marie Fossen, men med anoreksien som en uunngåelig skygge i fortellingen.

– Det Espen kom til meg med, var at han hadde lyst til å lage en film om kunstneren Lene. Det er jo åpenbart at så lenge som hun hadde vært syk, kunne man laget en film der man portretterte bare sykdommen. Men at Lene står fram, at mennesket Lene og hennes styrke og karakter kommer gjennom den kroppen, det ble jeg helt slått ut av, sier Olin.

Regissøren håper Fossens evne til å uttrykke sitt indre med bilder kan gjøre noe med behandlingsapparatet for psykiske lidelser: At man ser mennesket bak, foran diagnosen.

les også

Fotograf Lene Marie Fossen: Viser frem sitt kroppshelvete

Pluss content

– Det startet med at det inspirerte meg at Lene var så sterk oppi alt hun sto i. Jeg hadde en tanke om å lage en film uten legefrakk, om bare Lene: Om kunsten hennes, driven og utfordringene hennes, beskriver Wallin.

Kontinuerlige etiske vurderinger

Fraværet av leger og psykologer i selve filmen, betyr ikke at de tre regissørene ikke var i kontakt med eksperter av ulike slag.

– Fra å ha holdt seg skjult for helsevesenet ganske lenge og ikke gå til jevnlig oppfølging, kom hun seg inn igjen i behandling rundt den tiden da Katja og jeg kom inn. Så vi har vært med henne på sykehus og filmet det, og vært i nære samtaler med folk som har vært rundt henne i behandling. Hva som fremkommer i filmen om Lenes sykdomshistorie ligger det nøye vurderinger bak. Vi har sett og vært med på veldig mye mer enn det som er i filmen, understreker Olin.

PÅ UTSTILLING: Lene Marie Fossen med moren Torill da Lene Marie hadde bildene sine utstilt på fotofestivalen Nordic Light. Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon 

22. oktober gikk Lene bort.

– Helt fram til det siste måtte vi love henne at vi skulle holde premieredatoen. Det er smertefullt. Hun var jo en umistelig datter og familiemedlem, og for oss også en venn. Det kjennes veldig tett på, men samtidig var hun aldri i tvil og hele tiden veldig klar på at hun ville at filmen skulle nå sitt publikum. Og det har foreldrene støttet hele veien. Jeg har heller aldri vært i tvil om Lenes genuine ønske om filmen eller om hun er i stand til å ta gode vurderinger rundt akkurat det, sier Margreth.

Helsen foran filmen

Filmskaperne gjorde også kontinuerlig egne vurderinger i tillegg til Fossens forsikringer.

les også

Filmskaper Margreth Olins minneord til Lene Marie Fossen

– Espen kjente henne veldig godt og vi ble godt kjent med henne. Hun ønsket å snakke om sykdommen for at folk skulle forstå hva dette egentlig handlet om. Hun hadde mange gode refleksjoner rundt hva sykdommen var, og at hun ønsket å bli frisk, men hvor vanskelig det var. Det gjorde at vi følte oss trygge på at det var etisk riktig å gå inn og fortelle hennes historie, sier Høgset og legger til:

– Vi har også vært veldig opptatt av at filmen ikke skal påvirke hennes behandlingsforløp. Mennesket og helsen går alltid foran.

TRIO: Regissørene Margreth Olin, Katja Høgset og Espen Wallin på Filmens hus da filmvåren ble presentert i Oslo 7. januar. Foto: Mattis Sandblad/VG

– Det har vært stadige runder med etiske vurderinger underveis. Og det har vært stunder, hvor sykdommen har utviklet seg og eskalert, hvor vi har stoppet opp. Vi har tatt pauser, snakket sammen, satt oss ned med Lene og med foreldrene og vurdert om vi skal gå videre nå eller legge ned. Det har aldri vært noe påtrykk fra NFI for at denne filmen må bli ferdig eller skal ut uansett, påpeker Olin.

les også

Slik fant de veien ut av spiseforstyrrelsen

Pluss content

Regissørene påpeker at døden var nærværende hele veien.

– For i det øyeblikket vi gikk inn i dette prosjektet, var Lene allerede så syk at hjertet hennes kunne stoppet når som helst. Det som hadde gjort at vi stoppet filmen, var om Lene sa «Dette kan jeg ikke stå i, det utvikler seg til noe som er forstyrrende for meg», eller om vi så det komme i konflikt med eventuell behandling. Da hadde vi stoppet det, forsikrer Olin.

Kritikk for romantisering av anoreksi

Da VG publiserte et intervju med Fossen og viste fram flere av bildene hennes samt et klipp fra filmen i 2017, kom det reaksjoner på at filmen og VG glorifiserte eller romantiserte anoreksi, noe som kan virke triggende på folk i faresonen. Kritikken dukket også opp igjen nå som filmen og en medfølgende fotoutstilling er aktuell.

– Det er ingen glorifisering i noen deler av Lenes historie: Det er smerte og et liv i konstant pine med angst og redsel og usikkerhet. Det er ikke en millimeter av glorifisering. Jeg har fått tilbakemeldinger fra folk som har hatt eller står i sykdommen,som fikk se utdrag tidlig, at det har hjulpet dem å se dette materialet, sier Wallin.

TALENT: Lene Marie Fossen fikk etter hvert kontakt med fotograf Morten Krogvold, som kalte henne «kanskje det største talentet i sin generasjon». Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon 

– Vi har vært veldig bevisste på det hele veien, fordi det er et tema som kommer opp ved denne typen sykdom. Den er dessverre så synlig fysisk, men det er en psykisk lidelse og den er veldig dødelig, så jeg mener det er helt feil at man ikke skal kunne snakke om det påpeker Høgset.

– Det er en forjævlig sykdom, og Lene sier akkurat det i filmen, understreker Olin og utdyper:

– Man kan ha respekt for å løfte fram det sårbare mennesket og en fantastisk kunstner og likevel holde opp det nådeløse og jævlige ved denne sykdommen. Jeg tror det kommer til å være like mange ulike opplevelser av denne filmen som antall mennesker som ser den. Det må vi som filmskapere alltid være åpne for, og vi må ta imot alt som måtte komme. Lenes genuine ønske med å ta disse bildene er at hun håper det kan hjelpe andre. Det er hennes rett som en kunstner å uttrykke det, og vi levde med henne så lenge at det opplevdes som hundre prosent sant.

les også

Spiseforstyrrelsenes manglende språk

Olin har flere ganger jobbet med mennesker i utsatte posisjoner i sine filmer. Men hun mener «Selvportrett» er spesiell.

PORTRETT: Fossen tok også portretter av flyktninger, men ett av hennes prosjekter var en serie selvportretter. Her fra filmen. Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon

– Knapt noen gang med noen film jeg har gjort, selv med alvorlig sykdom, har jeg møtt noen som har den graden av refleksjon rundt hva vi står i og hva vi skal fortelle som Lene, sier hun og understreker:

– Det er jo et portrett av kunstneren Lene Marie Fossen, men også et forsøk på å gi et portrett av psykiatriens mest dødelige sykdom - så langt vi fant det forsvarlig. Jeg håper likevel filmen er større enn anoreksi.

– Kime til større åpenhet

Flere ganger i karrieren har hun fått henvendelser fra foreldre som har mistet barn til selvdrap, som har bedt henne ta opp deres historier. Men det har ikke latt seg gjøre så langt.

– Hvis vi får pårørende, lærere og folk i behandlingsapparatet til virkelig sette seg tilbake og se Lene, lytte til Lene – det sårbare, fortvilte mennesket bak diagnosen, tror jeg filmen har kimen i seg til å skape en større åpenhet. Med det som har skjedd med Ari også. Jeg tror det er bra å få åpnet opp disse rommene, selv om det er mange fallgruver og selv om det er vanskelig.

Lene selv så filmen i klipp og godkjente den. Hun rakk også å se den helt ferdig lyssatt med tekster og musikk.

– Hun sa at den var nydelig: At hun var veldig glad for den, takknemlig for den og stolt av den, forteller Olin.

– «Tror du vi kan gjøre en forskjell?», spurte Lene meg. Svaret var «Ja». Jeg tror virkelig det.

Sliter du med spiseforstyrrelser: Ring ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser på 94817818, Spiseforstyrrelsesforeningen på 22940010 eller Mental Helses Hjelpetelefon på 116 123. Psykiatrisk legevakt i Oslo har 116 117.

Les også

Mer om

  1. Film
  2. Dokumentarfilm
  3. Sykdom
  4. Psykiatri
  5. Spiseforstyrrelser

Flere artikler

  1. Filmanmeldelse «Selvportrett»: Ekstraordinært sterk

  2. Problematisk dekning av anorektiske lidelser

  3. Ny «Fjols til fjells»: – Flere stunt enn originalen!

  4. Et unikt innblikk og større forståelse for anoreksi

  5. Pluss content

    Lene Marie Fossens foreldre: – Hun var veldig redd for døden

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder