Filmanmeldelse: «Kutoppen»: Gørr på landet

Slitsom ku-«galskap» som burde hatt øvre aldersgrense.

ANIMASJON: Kutoppen
Norge, Alle
REGI: Lise I. Osvoll
STEMMER: Henriette Faye-Schjøll, Sigrid Bonde Tusvik, Fridtjov Såheim, Bjarte Tjøstheim, Marit A. Andreassen

Norske Qvisten Animation har imponerende mange publikumssuksesser på konto. Denne historien om en bykvige som prøver å finne tilbake til faren sin på gården Kutoppen har derimot ingenting på kino å gjøre. Den er full av logiske brister, plutselige endringer i historien og en mer enn overtydelig kobling til Dyreparken i Kristiansands norske bondegårdkonsept med samme navn.

Det siste er de i det minste ærlige om.

Resten er en passe greit dataanimert historie med passe greie ideer. Bedre så enn den originale TV 2-serien i 2007, med endel helt greie karakterer fra samme serie og et voldsomt arsenal av norske artister på lydsporet. Unge Ferrari og Arif er til og med med som hiphop-sebraer begynnelsen av filmen, uten at det har så veldig mye med handlingen å gjøre.

Vi er i et tradisjonelt masseprodusert barnefilmunivers der det er grått og trist i byen og fargerikt og fritt på landet. Karakterene er levende dyr, hovedrollen (Faye-Schjøll) har det ganske Disney-klingende navnet «Klara» (hei, Klara Ku), og fortellingens mysterie er en bølle som roter på gården til Klaras far, Mosk (Såheim). Naboene er geiter (den ene snarlik Odd Karsten Tveit, den andre ligner mistenkelig på Ola Kvernberg - som for øvrig spiller fiolin på filmmusikken). Dessuten dukker det opp en seksuelt frustrert høne (Andreassen) og en segwaykjørende gris. Gården befolkes i tillegg til Klara og faren av en monstrøs meitemark som ser ut som noe rappet fra spillet «Worms». For ikke å glemme gårdens ukjente bølle. Forklaringen på «Bølla» er så hinsides håpløs at den nesten virker som en fornærmelse, men passer inn i den opprinnelige seriens karaktergalleri.

Humoren støtter seg på at Klara er by-teit og ikke skjønner hvordan man dyrker jorda. At folk på landet generelt er sure, rare, men likevel mektig imponert over byfolk. Og annen veik by mot land-problematikk. Den prøver ikke å være særlig morsom på vegne av voksne, men bærer seg en slags indirekte oppskrift på kakebaking fra grunnen av. Slik at man skjønner at mel, smør og epler ikke vokser i butikken. Sånn sett har den jo i det minste et ørlite samfunnsdrivende formål, utover å kynisk støtte opp om at flere små hjerter velger Dyreparken i Kristiansand framfor Dyrskun i Seljord.

Det er imponerende av et lite norsk miljø å søke og skape ny norsk, animert barnefilm. Når man ikke kan konkurrere med animasjon, må man i alle fall kunne måle seg i historiefortelling. Man man trenger ikke se lenger enn til Danmark og deres «Den utrolige historien om den kjempestore pæra». Dette er både for enkelt og for kjapt.

Når det er sagt, det kunne vært verre: Man kunne laget film om Stratos-kua.