PUTEMANN: Iron Man i en bedre polstret og mer romslig drakt.
PUTEMANN: Iron Man i en bedre polstret og mer romslig drakt. Foto: The Walt Disney Company Nordic

Filmanmeldelse «Avengers: Infinity War»: Over skokk og stein

Publisert: Oppdatert: 25.04.18 10:14

Del saken på:

Lenken er kopiert
FILM

Hvor mange superhelter trengs for å redde hele universet?

I Pixars superheltfilm «De Utrolige» sies det noe sånt som «uansett hvor mange ganger man klarer å redde verden, så klarer den alltid å rote seg borti noe tull igjen».

I Marvels’ foreløpig kreative kinosluttspill er hele universet i trøbbel. Denne og neste års Avengers-film (som fremdeles ikke har noe navn, muligens fordi den ville spoilet utfallet av «Infinity War») strikker sammen den finmaskete genseren av tekniske tråder som har vært spunnet siden den første Thor-filmen. Kort oppsummert: Seks unike edelsteiner ble spredd over hele universet under Big Bang. Hvor de er, er det ingen som helt vet, men den som samler og kontrollerer samtlige, kontrollerer også universets fysiske lover.

Relativt grei kompetanse å ha i en travel hverdag, altså.

Balansekunstneren Thanos har over lengre tid lett etter disse - «infinity»-steinene etter rulleteksten i flere Marvelfilmer. Her tar han hovedrollen og gjør mer alvor av letingen. Eller hovedrolle og hovedrolle; omtrent samtlige folk og røvere i Marveluniverset og flere til har sin egen sentrale plass i handlingen, slik at man minst har 25-30 sentrale personer å forholde seg til i løpet av filmens 150 minutter.

Likevel føles ikke resultatet utmattende slitsomt i antall historielinjer eller samtidige superkrefter på lerretet. Fjorårets gruppedans fra DC «Justice League» var mye mer superheltstafett. Og den forholdt seg til bare en liten håndfull superfolk. Man kan også sammenligne med de siste filmkapitlene i X-Men-sagaen, som også ble ganske full av utestemme lenge før sluttspillet.

Den sentrale forskjellen fra begge disse er at motstanderen i den nittende (!) Marvel-filmen egentlig ikke er et gjennomgående ondt vesen. Han er bare fryktelig sterk, fryktelig bestemt og fryktelig, ravende sinnsyk og endelig i konklusjonene sine.

Josh Brolin gir den lilla svisken Thanos elementer av empati og viser at til og med for store titaner står mer enn maktsyke på spill når man kjemper seg gjennom galaksene. Han gjør romkjempen til en manisk yin/yang-entusiast, som kanskje ikke akkurat bare vil bli holdt, men som i alle fall bare vil holde rundt universet. Det er bare en klem universet ikke helt vil ha. Benedict Cumberbatch spiller fremdeles Doctor Strange med overbevisende arroganse og besynderlige håndbevegelser han ikke alltid tror på selv. Spider-Man (Tom Holland) gjentar vitsene sine fra de forrige filmene, men er likandes for det. Robert Downey jr. sin Iron Man virker mest trøtt fordi universet altså har rotet seg borti noe tull igjen. Og det var bare NOEN av de førende superkreftene i denne  filmen. Fremdeles preget av testosteron.

Forrige film fra Russo-brødrenes regihender, «Captain America: Civil War» var en geografisk flyktig og litt narrativt masete sak. De som elsket alle-mot-alle-sekvensen i Berlin derfra, kommer til å synes dette er fabelaktig (i dobbelt forstand) underholdende. Dere andre vet hvem dere er. «Infinity War» er et galaktisk eventyr som blander alle bitene i Marvels filmunivers til en enorm spilleliste av usedvanlig omfangsrike actionsekvenser, mektige følelser,  veltimede vitser - og reell fortvilelse. Til tross for at det egentlig er en halv film, føles det i alle fall som en formfullendt halvdel.

Til tider er den litt vel tungpustet, der manusforfatteren har skreket «hvordan-kan-vi-toppe-dette, jøss hva er det DER?». Og jeg tviler på, som flere av Marvel-filmene, om den egentlig har noen stor gjensynsverdi.

Avslutningen er derimot det mest overbevisende jeg har sett i noen historie av denne typen, og vil bli diskutert i lang tid framover. Hvor lenge var det til mai 2019 sa du?