HOVEDPERSONENE bak «Philomena» før verdenspremieren her i Cannes. Fra v: regissør Stephen Frears, Judi Dench, Sophie Kennedy Clark som spiller Dench` ungdomsrolle) og Steve Coogan, skuespiller, manusforfatter og produsent for filmen. Foto: PA PHOTOS/SCANPIX Foto:

Judi Dench i Venezia: - Jeg vil savne James Bond

VENEZIA (VG) - Jeg savner allerede James Bond. Når neste Bond-film kommer, uten meg, vil jeg savne ham som en gal!

  • Jon Selås

Artikkelen er over seks år gammel

Judi Dench (78) er blant de søteste, mest imøtekommende og aller mest formidable av alle verdens skuespillere, er her i Venezia med «Philomena», den klareste Gullløve-favoritt til nå.

Men hennes kjærlighet til James Bond, som den ukuelige «M» har satt sine muntre spor:

- Jeg har fulgt ham, og kranglet med ham og elsket ham nå i 17 år og gjennom seks filmer. Så han har selvfølgelig betydd mye for meg. Om jeg ikke hadde fått så ublid behandling i «Skyfall», skulle jeg gjerne fortsatt. På den annen side må jeg vel innse at MI6 hadde latt meg gå av med pensjon snart!

- Hva har han betydd for deg?

- Mye. Men mest av alt dette at nå kommer haugevis av unge menn for å få autografen min! Tidligere var det unge mennesker som ba om autografen min til sine bestemødre. Nå er det bestefedre som ber om den til sine barnebarn. Og det er flott!

- God for forfengeligheten?

- Selvfølgelig! Men jeg har en baktanke: Min første og største kjærlighet er teaterscenen - og særlig Shakespeare. Tenk om jeg på denne måten kunne bidra til at noen unge mennesker fikk sin egen interesse for dét? Det hadde vært strålende!

STRÅLENDE: - Jeg har vært et ekstremt heldig menneske, sier Dame Judi Dench. Her som kveldens selvfølgelig midtpunkt på den røde løper, under «Philomenas» verdenspremiere i Venezia. Foto: PA PHOTOS/SCANPIX Foto:

Oscarvinner Dench (beste kvinnelige birolle for «Shakespeare in Love» (1998)) spiller altså i to ganger Oscar-nominerte Stephen Frears «Philomena», der hun er en eldre irsk kvinne, som drar på jakt etter den sønnen som ble tatt fra henne på et katolsk «hjem» for «falne piker» i Irland i 1952. Filmen er basert på en sann historie.

Les filmbloggen: En munter, fallen pike og et monster

Til tross for sitt tragiske tema, er filmen et oppkomme av varme, humor, menneskelighet og tilgivelse. Selv om den berettigede harmen så avgjort er på plass.

- Jeg har møtt virkelighetens Philomena Lee flere ganger; en bemerkelsesverdig kvinne, som jeg har lært mye av. Ikke minst hennes evne til å tilgi og se stort på ting. Hun er fortsatt den trofaste katolikken hun engang var; ja, kanskje enda mer hengiven. Hun ønsket ikke å hevne seg på kirken sin, som godtok et system som rammet henne så hardt. At hun ville at hennes historie skulle bli kjent, først gjennom avisartikler, senere gjennom en bok, var nok først og fremst en ønske om reformer og opprenskning - og sånn sett en kjærlighetshandling mot Kirken.

- Din karriere strekker seg over 50 år, mer enn 100 filmer og utallige teateroppsetninger. Hva forandrer seg med årene?

- Det blir vanskeligere, fremfor alt vanskeligere å lære seg nye replikker. Ting tar mer tid. Og så skal jeg inn til en hofteoperasjon om tre uker, så man blir jo skrøpeligere fysisk, også. Men stadig har jeg denne enorme gleden over å opptre, stadig er det nye aspekter som er verd å finne fram til i gamle roller - selv om det snart ikke er flere Shakespeare-roller igjen for meg å spille.

- Hva er det som gjør deg lykkelig?

- Å få lov til å jobbe, å bli tilbudt roller, å få lov til hele tiden å bruke min nysgjerrighet på stadig nye ting. Jeg har vært - og er - ekstremt heldig i livet mitt, sier Dame Judi Dench til VG.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder