Filmanmeldelse «The Fabelmans»: En mester ser seg tilbake

Steven Spielberg gir sitt unge jeg et slengkyss.

DRAMA

«The Fabelmans»

Premiere på kino fredag 3. januar

USA. 9 år. Regi: Steven Spielberg

Med: Michelle Williams, Paul Dano, Seth Rogen, Gabriel Labelle, Judd Hirsch

Folk har vært bekymret for kinofilmens fremtid siden 1960-tallet, minst. Først var det TV. Så var det farge-TV. Deretter VHS og DVD. I strømmetjenestenes tid, etter en verdensomspennende pandemi som kan ha forandret vanene våre for alltid, er bekymringen igjen stor. Det merker man ikke minst på kino (tenk dét), der de tilbakeskuende, litt engstelige hyllestene til filmen med stor «f» står i kø akkurat nå.

«Babylon» hadde premiere for noen uker siden. Sam Mendes’ «Empire Of Light» er like rundt hjørnet. «The Fabelmans» er signert en av mediets største nålevende mestere. Den er ingen nekrolog akkurat. Steven Spielberg er for optimistisk til noe sånt. Det er historien om hvordan filmkunsten tok ham, og både reddet og kompliserte livet hans.

«The Fabelmans» er selvbiografi, en oppvekstskildring. Bare navnene er forandret. Ja, og så ser alt mer gloriøst ut på lerretet enn det gjorde i virkeligheten, selvsagt. For sånn er det på film.

Steve ... – unnskyld, Sammy (Mateo Zoryan, senere Gabriel Labelle) er det eldste barnet i den sympatiske, lekende jødiske familien Fabelman. Han har tre yngre søstre og bor i New Jersey. Burt (Paul Dano) er den stødigste pappaen som tenkes kan – ingeniør og produktsjef ved RCA, senere General Electric og IBM. Litt tørr type; opptatt av tall, prosesser og hvordan ting virker.

Mer en tørrpinn enn mamma (Michelle Williams), det er sikkert. Mitzi drømte om å bli konsertpianist før livet kom i veien, og den blonde bob-frisyren hennes – drastisk for en forstadshustru anno 1950-tallet – forteller at det bor en undertrykt bohem i henne.

Når far og mor drar med seg unge Sammy på kino, er pappa mest opptatt av det tekniske som muliggjør opplevelsen. Mamma vektlegger det kunstneriske. «Filmer er drømmer du aldri glemmer», sukker hun slagord-vennlig.

Sammy er opptatt av begge deler.

I 1952 sitter de i mørket og tar inn Cecil B. DeMilles «The Greatest Show On Earth». Sammy blir som forhekset av en scene der et tog krasjer med en personbil, og da han får et togsett til hanukka og et 8 millimeter-filmkamera mellom hendene, går han straks i gang med å gjenskape magien fra kinosalen i kjelleren hjemme. Ingen tvil. Gutten har talent.

Etter at mormor dør flytter familien til Arizona. Det er viktig for Mitzi at familiens femte hjul på vogna, Burts bestevenn Bennie (Seth Rogen), blir med vestover. Han er også ingeniør. Ikke like flink som Burt, men mer eller mindre en del av kjernefamilien, med på alle middager og turer.

Sammy lager filmer hele tiden, og i den avgjørende scenen i «The Fabelmans» oppdager han at kameraet hans har fanget opp noe det ikke var meningen at han skulle se, og som forandrer dynamikken mellom ham og et av de andre familiemedlemmene.

Sammy er for ung til å kunne bearbeide følelsene sine rundt det han har oppdaget, og frustrasjonen manifesterer seg som skam. Samtidig går opp for ham at det å filme mennesker innebærer at man tilegner seg en viss makt over dem. I hvert fall om du – som Sammy – vet hva du holder på med.

Da Burt får tilbud om jobb på IBM, og familien må flytte én gang til, nå til California, er det som om Mitzi mister livsgnisten. Hun rører ikke pianoet, og legger ikke lenger skjul på at hun er dypt ulykkelig. Også Sammy får nye problemer: «Alle» i California er blonde Adonis-er, 30 centimeter høyere enn ham, og antisemittismen blomster i skolegården. Så ille blir det, at han legger kameraet på hylla.

Men altså: Hollywood ligger jo der, bare en liten biltur unna. Og dette er en Steven Spielberg-film. Han kommer ikke til å sende deg ut av salen med mindre tro på livet enn da du gikk inn.

Spielberg og med-manusforfatter Tony Kushner legger seg i selen for at «The Fabelmans» skal bli noe mer enn «bare» en vanvittig suksessfull, søkkrik superstjerne-regissørs selvbiografiske egotripp. Den bringer til torgs et par smertefulle erkjennelser:

At skilsmisser er fæle, men noen ganger nødvendige. At kunst er kunst og familie er familie, og at det er vrient å få de to til å møtes. Må du velge, har du i praksis allerede valgt.

«The Fabelmans» lykkes best med det første poenget, tenker jeg. Når filmen blåser seg opp for å prate om kallet, blir den påståelig. Det skjer blant annet i en scene der Judd Hirsch belærer Sammy på gutterommet. Hirsch er god, og er blitt Oscar-nominert for innsatsen. Men hele rollen kunne uten videre vært droppet. En avsluttende scene, nærmest en vits, der én regi-legende (David Lynch!) gestalter en annen (John Ford!), virker i så måte avvæpnende.

I den grad dette er en innsigelse mot filmen, er den bitte liten. Jeg kan alltids stable på beina et par til, om jeg må (at Seth Rogen fremdeles ikke er overbevisende i dramatiske roller, for eksempel). Men jeg gidder ikke. Å lete etter svakheter i en film så full av så luksuriøse gleder som «The Fabelmans», er smålig.

Det finnes knapt en filmregissør som forteller så elegant, sømløst og underholdende med lyd og bilder som Steven Spielberg. Som har så komplett oversikt over detaljene og de små scenene man ender opp med å huske lengst (stikkord: hårspray). Som får to og en halv time til å gå så innmari fort. Ingen er så dyktige til å instruere barn og unge skuespillere som ham.

Regissøren er 76 nå. Men gleden som fremdeles gløder i ham når han gjør det hans elsker – se, jeg lager film! – er overveldende og inspirerende. Til forveksling lik fryden hos guttungen som leker med togsettet og Super 8-kameraet helt i begynnelsen av denne fine, fine filmen.

«The Fabelmans» kan nok sies å være en bagatell i produksjonen hans, sånn alt i alt. Men den er bagatellen til et geni.

Se flere saker fra filmverdenen på VGTV: