PARTNERE I KRIMINELT DÅRLIG FILM: Melissa McCarthy og «Phil Phillips»  i «The Happytime Murders».
PARTNERE I KRIMINELT DÅRLIG FILM: Melissa McCarthy og «Phil Phillips» i «The Happytime Murders». Foto: Hopper Stone / SF

Filmanmeldelse «The Happytime Murders»: Et dukke-lem

FILM

Like sympatisk som å kappe hodet av frosken Kermit.

Publisert:

KOMEDIE

«The Happytime Murders»

USA. 12 år. Regi: Brian Henson.

Med: Melissa McCarthy, Elizabeth Banks, Maya Rudolph.

Undertegnede har en spesiell forkjærlighet for både smakløse komedier og Jim Hensons dukker (som sett i «The Muppet Show», 1976-1981).

Disse to tingene går ned i en lavere enhet i «The Happytime Murders»; en misforstått «gross out»-komedie signert Jim Hensons sønn, Brian.

Det er en slik film som innbiller seg at folk som kaller hverandre «asshole» fremdeles er rasende festlig, over 50 år etter at Dirty Harry gjorde det, samt at sex mellom mennesker og dukker i seg selv er tilstrekkelig morsomt til at man kan bygge en halvannen time lang komedie på det.

Det er riktignok et slags krimplott her også. Det går ut på at dukkene som spilte hovedrollene i et TV-show på 1980-tallet, «The Happytown Gang», blir drept én etter én (de som liker å se tøydukker få blåst hodet av seg, har funnet riktig film).

Én av de forulykkede er broren til Phil Phillips. Phil er en tidligere politimann som etter å ha falt i unåde blant kollegene nå jobber som en privatetterforsker av Raymond Chandler-skolen. Nå, for å komme til bunns i saken, må han atter en gang slå sine pjalter sammen med sin tidligere partner, detektiv Connie Edwards (McCarthy).

Legg til en blond femme fatale med en hang til å ligge med alle hun treffer – menn, kvinner, dukker – og du har et klassisk film noir-opplegg. Bortsett, altså, fra at mange av de sentrale rollene spilles av tøyfigurer. Ikke hvilke som helst tøyfigurer heller, men dukker som snorter sukker som om det var kokain, og generelt ter seg som degenererte sexgærninger. (For ordens skyld: det dreier seg om nye karakterer, gudskjelov, ikke gamle yndlinger som Miss Piggy og «Den svenske kokken»).

Inn i alt dette introduserer Henson et merkelig og fullstendig malplassert poeng – diskrimineringen av dukker, muligens som et «bilde» på diskriminering i menneskeverdenen – som det ikke er noen overdrivelse å si at koker solid i kålen mellom alle de umorsomme kukk- og fittevitsene.

Disse er tallrike, men aldri morsomme. I en scene der Edwards og Phillips besøker en TV-produsent på kontoret hans, ligger det noen golfballer på bordet. Ut av dette skviser manuset ikke bare én, ikke to, ikke tre, men hele fire uinspirerte, nesten like «ballene dine»-vitser. Jeg tror dessuten aldri jeg har sett mindre artige «cumshot»-scener enn de i denne filmen. Det er for sikkerhets skyld to av dem, hvorav den ene går i reprise før rulletekstene.

Misforstå meg rett: Å skrive gode kukk- og fittevitser er et edelt kall. Men det er ikke gode vitser, dette her. Det er vondt å se talentfulle Melissa McCarthy bale med et så simpelt manus. Det er fortærende at også Elizabeth Banks og Maya Rudolph må lide.

Å lage rølpete sexkomedie med søte dukker i hovedrollen, er ganske sikkert ikke verdenshistoriens dårligste idé (det er da også en idé andre har hatt før, jamfør «Team America: World Police», 2004 og «Ted», 2012).

Men «The Happytime Murders» gir ingenting, bortsett fra følelsen av at det nok var ekstremt mye morsommere å jobbe med filmen, enn å se den.

Her kan du lese mer om