Mørkt og mesterlig

«Fight Club»

FILM

Regi: David Fincher. Med: Edward Norton, Brad Pitt, Meat Loaf Aday, Helena Bonham-Carter, Jared Leto. Am. 18 år.

Publisert: Oppdatert: 25.01.16 14:42

Kunne noen få oss til å tro på det? Eller overhode bry oss? «Seven»-regissør David Fincher kan.

Du kan gå til filmen «Fight Club» med sol i sinn eller struttende av motstand bare for, høyst sannsynlig, omgående å finne deg suget inn i denne sydende, nattsvarte strøm av en film. Som har mer å fare med enn et par stjernenavn og litt tidsriktig, aggressiv kroppskamp. Når «Fight Club» favner bredt, er det fordi den griper fatt i vår tidsånd: «IKEA-samfunnet».

Merkevarenes, reklamens og fasadenes verdensvelde, hvor «identitet» blir noe ytre, fordi alle «viktige» oppdagelser synes oppdaget, alle «viktige» jobber gjort. Tilbake står en generasjon - i alle fall en mengde enkeltindivider - dirrende av krefter, men tomme for oppgaver. F

anget i en kjøpekultur og en hulhet de gjennomskuer. Jeg vet ikke om det er «ekte», «dyktig» eller bare «smart» gjort. Konsekvensen er i alle fall at filmen fungerer - både på det ytre, på det overfladiske og på et dypere plan. Dessuten har den «langtidseffekt». Og mer kan man knapt forlange.

Det er slett ikke Brad Pitt, derimot Edward Norton, som har hovedrollen i «Fight Club» - i en grad man faktisk først blir klar over helt til slutt. For «Fight Club» har en sluttvri som setter alt foregående i nytt relieff.

Det åpner idet Norton - filmens forteller - setter pistolen mot sitt eget hode, og rolig deler traumaet med oss: Han greier ikke å fungere, kan ikke sove, vet at «alt» er galt, men også utenfor hans kontroll. En smerte ikke til å holde ut, men muligens til å dempe - dersom han kan få satt den i kontrast til mer håndfast lidelse.

Så Norton oppsøker krisegruppe etter krisegruppe, med «menn med testikkelkreft» som et slags ukeplanens høydepunkt. Der han også, noe uventet, støter på en annen, utfrika «kriseturist»: Helena Bonham-Carter.

Viktigere blir møtet med en kar (Pitt) som har alt «fortelleren» mangler: Det fandenivoldske mot og handlekraft som i hvert fall i noen grad kan lette trykket.

Det blir begynnelsen på den hemmelige klubb, som snart får et forbausende stort tilfang av medlemmer og - etter hvert - siktemål. Til den en dag har vokst seg ut av kontroll. Godt spill preger «Fight Clubs» ledende trio Norton, Pitt og Bonham-Carter. Men det er «Fight Clubs» mørke, visuelle kraft, dens suggestive driv og den urovekkende, allmenngyldige understrøm som holder deg naglet fast. I godt over to vel anvendte timer.

ELLEN MARGRETHE SAND

Her kan du lese mer om