Filmanmeldelse «A Star Is Born»: En popstjerne er gjenfødt

Lady Gaga er det beste med den fjerde innspillingen av «A Star Is Born».

MUSIKALSK DRAMA

«A Star Is Born»

USA. 9 år. Regi: Bradley Cooper.

Med: Lady Gaga, Bradley Cooper, Sam Elliot, Andrew Dice Clay.

Det var ikke vanskelig å få øye på det. At det under Lady Gagas tykke lag av Warhol/Bowie/Madonna-pretensjoner bodde en god, gammeldags showartist; en sang- og teaterskolejente med hjertet fullt av tradisjonelle drømmer om å få hele verden til å synge med.

I den grad Bradley Coopers nye utgave av «A Star Is Born» vil huskes, vil det være for at den var et særdeles vellykket ledd i det pågående prosjektet med å gjøre Stefani Joanne Angelina Germanotta spiselig for andre enn de stadig tynnere rekkene med «små monstre» som gjorde henne til klodens største popstjerne rundt det forrige tiårsskiftet. (Duettalbumet med Tony Bennett fra 2014 var del én. Det «nedstrippede» albumet «Joanne» fra 2016 var del to. Dette er del tre).

«En stjerne blir født» kan nå sies å være en slags showbiz-urtekst. Den samme historien er blitt film tre ganger tidligere. De to første – fra 1937 og 1954 – blir med rette regnet som klassikere. Spesielt den siste rager høyt i bevisstheten til folk med kjærlighet til Hollywoods glansdager, med James Mason og en desperat tent Judy Garland i hovedrollene.

1976-versjonen med Barbra Streisand og Kris Kristofferson skiftet fokuset fra film- til popbransjen, og fremstår i dag som en forfengelig og sur kalkun. 2018-tapningen utspiller også den i seg musikkverdenen, og har et nesten like sterkt fokus på den kvinnelige hovedpersonens berømte nese som den umiddelbare forgjengeren.

Denne gangen tilhører den Ally (Gaga), et hverdagsmenneske som lever ut showbizdrømmene sine på dragbaren Bleu Bleu om kveldene. En aften dumper countryrockartisten Jackson «Jack» Maine (Cooper) innom. Han blir som forhekset av det jeg oppfattet som en nokså standard gjennomføring av «La Vie en Rose», og deretter er det – bokstavelig talt – den samme historien om igjen:

Alkoholisert artist på vei ned tar ung kvinnelig artist under sine mentorvinger. De to blir forelsket. Karrieren til den unge kvinnen skyter fart, og rager snart høyere enn den fulle mannens. Full mann drikker mer. Triumf gjennom tårer-crescendo.

Cooper, som regidebuterer, setter av mye plass til seg selv. «A Star Is Born» er full av sekvenser med Coopers «poetiske» lidelse i sentrum. Han snakker med en røst så mumlende malmfull at man skulle tro at han var en parodi på den mest mandige blant menn, nemlig Sam Elliott. (Hvilket han også viser seg å være: Elliot spiller storebroren hans).

Cooper er utvilsomt kjekk med skjegg, men det er noe ulekkert med måten han prøver å gjøre Jack til en «vakker taper» på. Han klarer ikke å bygge et troverdig, helt menneske på den romantiske klisjeen om den selvdestruktive kunstneren som er full av hjerte, men ute av stand til å elske seg selv.

Dusinvare-americanaen Jack spiller fremheves som «moralsk» suveren og «autentisk» sammenlignet med den kommersielle popmusikken Ally henfaller til. Når sistnevnte farger håret, introduserer R&B-rytmer og har med seg dansere på scenen, er det synonymt med en «sell-out» så forsmedelig at Jack må krype tilbake til flasken. Når hun i tillegg får seg en britisk manager som bruker ankelsokker (jepp, filmen gjør et macho poeng av dette), står det liksom klart for alle: Ally har forrådt sitt kunstneriske kall til fordel for billig berømmelse.

Hun har sviktet det Jack kaller «budskapet» hennes. Det hun «har å si». I så måte er det et problem at filmen ikke på noe tidspunkt forsøker å redegjøre for hva dette «budkapet» måtte være. (At det å være miserabel er mer verdifullt enn å være glad, kanskje?). Jack og den uoriginale gitarmusikken hans står hvorom alt er igjen som martyrene i den tragiske djevelpakthistorien.

Det er simpelt og det er såpete, og det styrker ikke Coopers sentimentale, nesten reaksjonære argument at Jacks egne sceneopptredener virker gledesløse sammenlignet med Allys. Generelt må det sies at «A Star Is Born» er fullstendig ute av kontakt med dagens musikkbransje, og at ingen av sangene i den ville ha blitt hits på egenhånd i den virkelige verden, uten filmens hjelp.

Matthew Libatiques kinematografi gir historien et relativt distinkt visuelt preg. Bruken av nære utsnitt setter spesielt Gaga på prøve – hun er nødt til å spille, ikke bare støtte seg på popstjernekarismaen.

Hun klarer seg over all forventning, hun er glitrende god og på alle måter det beste med denne filmen. Som er brukbart underholdende, ikke kjedelig, og allerede en svær suksess i USA (der den dessuten har mottatt mistenkelig medgjørlige kritikker).

For denne anmelder er den en severdig skuffelse som er ute av stand til å si noe nytt om livet under glødelampene og foran selfiestengene. Når støvet har lagt seg er det fremdeles 1954-versjonen vi kommer til å snakke om.