«OG GJESTENE I KVELD ER ...»: Emma Thompson som snakkeshowvert i «Late Night».

«OG GJESTENE I KVELD ER ...»: Emma Thompson som snakkeshowvert i «Late Night». Foto: Emily Aragones / Selmer Media

Filmanmeldelse «Late Night»: Senkveld med Emma og Mindy

Oppskriftsmessig, men sjarmerende om et gudsord fra landet som inntar den amerikanske snakkeshowbransjen.

KOMEDIE

«Late Night»

USA. Tillatt for alle. Regi: Nisha Ganatra.

Med: Emma Thompson, Mindy Kaling, John Lithgow, Amy Ryan

VG:s terninger viser 4 prikker

Katherine Newbury (Thompson) er noe så unikt som en kvinnelig (sjokk), britisk (sjokk), intellektuelt orientert (sjokk) snakkeshow-vert på amerikansk kveldsfjernsyn. Hun er smart og myndig, men har sine svakheter. Hun føler dårlig med i sin samtid – fnyser av SoMe og sånn – og har ingen kontakt med sin egen redaksjon.

Hun aner ikke hvem de er, og er ikke en gang klar over at han ene hun kunne navnet på, John, døde i 2012. Showet er blitt stivt og gammeldags. Nå står hun i fare for å miste jobben.

Hjelpen kommer fra uventet hold. Nærmere bestemt Molly (Kaling), som tidligere jobbet i den kjemiske industrien, men så nå – via et bananskall – er blitt kvotert inn i den mannlige, hvite staben bak showet. Kvalifikasjoner? Ikke noe annet enn at hun elsker komedie. Og at hun tør fortelle Katherine akkurat hva hun tenker.

LITEN JENTE, STOR BY: Mindy Kaling erobrer New York i «Late Night». Foto: Emily Aragones / Selmer Media

Manuset i «Late Night» – skrevet av Kaling, noe av en mester på det subtilt subversive – er en arbeidsplasskomedie i tradisjonen etter «The Devil Wears Prada» (2006) og TV-serien «30 Rock» (2006-2013), med et par «romcom»-elementer attåt.

Den er grunnleggende pro-feministisk og kritisk til det som ganske sikkert er et solid mannlig WASP-hegemoni i det amerikanske TV-bransjen. Den er imidlertid ikke blind for at også kvinner noen ganger gjør livet surt for hverandre. Katherine, for eksempel, har liten tillit til sine medsøstre.

STERKERE SAMMEN: Mindy Kaling (til venstre) og Emma Thompson i «Late Night». Foto: Emily Aragones / Selmer Media

Kaling spiller sin godhjertede karakter med en naiv blåøydhet som er såpass tykt påsmurt at man uvilkårlig mistenker at hun delvis gjør narr av henne. Vi snakker om en kvinne som baker cupcakes og henger opp «inspirerende» slagordplakater på kontorveggene.

Thompson gjør på sin side sin beste «Meryl Streep» (i den nevnte «The Devil Wears Prada»), og det med autoritet og bravur.

«Late Night» er sjarmerende, og har noe på hjertet når det gjelder både kjønnsrepresentasjon og aldersdiskriminering. At den til sist hengir seg til slike tannløse klisjeer som den lenge syntes å ville latterliggjøre, er til å tilgi.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder