Film: Radmagert mesterskap
«DALLAS BUYERS CLUB»
Av og til er en eneste, glimrende hovedrolle nok til å heve en film til noe helt spesielt. Matthew McConaughey er mannen denne gang!
«Dallas Buyers Club» er en historie fra 1985, da HIV og AIDS så ut til å bli den nye Svartedauden. Hardt, brutalt, ubarmhjertig plukket den nye peste sine ofre, hovedsakelig blant sprøytenarkomane og homoseksuelle menn. Det fantes få, om noen, effektive medisiner. Og både sosialt og medisinsk inntrådte en panisk unntakstilstand.
Snart viste deg seg at også heteroseksuelle kunne få sykdommen.
Ron Woodroof var en sånn mann: En særdeles hardtlevende elektriker, gambler og rodeorytter, homofob til fingerspissene og ikke spesielt sympatisk - mildt sagt.
Men han blir syk, og med datidens prognose med en antatt levetid på 30 dager.
Med samme sanseløse energi som han har levd sitt liv, starter han sin overlevelseskrig. Han leser og studerer og suger til seg alt av tilgjengelig kunnskap. Og ganske snart havner han helt på kanten av de medisinske autoriteters forsiktige fremgangsmåte - en forsiktighet verken han eller mange, mange andre ikke har tid til å vente på.
Derfor drar han til Mexico, Japan, Israel og hvor i verden ikke-godkjente medisiner måtte finnes. Det blir smugling i stor stil - og en juridisk kamp for rett til selvmedisinering.
Filmen har et hovedproblem: Det er ikke helt enkelt å få tak i hva Ron Woodroofs kamp egentlig går ut på. Han har åpenbart rett i mye av det han slåss for. Og er helt på jordet i andre sammenhenger. I filmer om en manns kamp mot urettferdighet, er det alltid enklest å ha noe definerbare kategorier å forholde seg til. Det er ikke tilfelle her.
Likevel: Matthew McConaugheys vanvittige forestilling - han skal ha magret seg ned 20 kilo for rollen - holder det hele i helspenn i et drama med sjelden intensitet, enorm innlevelse og miljøbeskrivelse helt i særklasse. Dette er åpenbart Oscar-stoff!
Glemmes skal heller ikke at Jared Leto, som transepersonen Rayon og Jennifer Garner, som en stillferdig opprørsk sykehuslege, gir akkurat nok tilbaketrukket akkompagnementsspill til å gi både dybde, menneskelighet og spillerom for fenomenet McConaughey i sentrum for det hele.
JON SELÅS
