Filmanmeldelse: Morten Tyldums
mester-test

«THE IMITIATION GAME»

Alt i ett: Krigsfilm, spionthriller og personlig drama. Morten Tyldum sjonglerer virkemidlene med sikker hånd i filmverdenens eliteserie.

Jon Selås
ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL
5 av 6

DRAMA/THRILLER. USA. 11 år.
Regi: Morten Tyldum.
Med: Benedict Cumberbatch, Keira Knightley, Matthew Goode, Mark Strong, Charles Dance, Allen Leech, Tuppence Middleton, Rory Kinnear, Tom Goodman-Hill, Matthew Beard.

Det var «Hodejegerne» som åpnet dørene ut i verden for norske Tyldum. Og når han fikk sjansen, beviser han at han er alle Hollywoods sjanser verdig: For hans «The Imitation Game» er storytelling på høyt, høyt nivå, der det skapes en hundre prosent troverdige betingelser rundt et knippe skuespillere, som leverer strålende. Rett og slett.

Det handler om matematikeren Alan Turing, mannen som under krigen ledet britenes arbeid med å fravriste tyskernes kodemaskin, Enigma, sine ytterst kompliserte hemmeligheter. Antagelig forkortet han og hans gruppe krigen med betydelig tid og de sparte rimeligvis hundretusenvis av liv. Men Turings arbeid, både før krigen og under, var også av avgjørende betydning for utviklingen av det som senere ble kalt «datamaskiner».

Turing burde vært en nasjonalhelt. Og internasjonal størrelse. Og er det kanskje, nå – også takket være denne filmen.

Men ikke tidligere: Alt hans arbeid var superhemmelig, hverken han eller hans gruppe av kodeknekkende nerder skulle annet enn glemmes. Dessuten var Turing ikke bare briljant faglig, han var også sosialt klomsete, en gjennomført fagidiot på grensa til autist, stammende ufølsom (stort sett) overfor andre – og han var homofil. Det var ulovlig å være homofil på denne tiden i England I stede for fengsel, fikk han velge kjemisk kastrasjon. Hvilket var den sikre veien til den selvmordet han begikk i 1954. Dronning Elizabeth benådet ham i 2013, riktignok. Men den såkalte «nasjonale ære» blir bare patetisk etter noe sånt.

Nå vel: Filmen er først og fremst et personlig drama i rammer av historisk krigsdramatikk. Benedict Cumberbatch leverer prikkfritt i hovedrollen; et radmagert, skjeivt, nervøst, selvbevisst og dypt ulykkelig portrett. Det er perfekt balansert mot Keira Knightleys på alle måter mer normale fremtoning. Bortsett fra at hun på enkelte områder er den eneste som kan matche gruppelederen i intelligens. De gnistrer mellom de to, og det er helt nødvendige spor av humor og menneskelig varme, som gjør filmen også til stor underholdning.

«The Imitation Game» er på mange måter en ytterst konvensjonell film. Heldigvis. For det er vanskelig å se hvordan en filmhistorie om et så ukonvensjonelt menneske som Alan Turing kunne gjørs så rik, klok og innlevd.

JON SELÅS

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder