UJEVN KAMP: Thor (Chris Hemsworth) mot Hulken (Mark Ruffalo) i «Thor: Ragnarok». FOTO: The Walt Disney Company Nordic

Filmanmeldelse «Thor: Ragnarok»: Moro for menigheten

«Thor: Ragnarok» er superheltfilmen spilt som ren komedie. Det vinner den på.

EVENTYR

«Thor: Ragnarok»

USA. Regi: Taika Waititi

Med: Chris Hemsworth, Tom Hiddleston, Cate Blanchett, Tessa Thompson.

4 av 6

Superheltfilmen, spesifikt Marvel-superheltfilmen, er blitt en filmindustri-i-filmindustrien. En endeløs føljetong som går og går uten å egentlig påvirke noe særlig annet enn filmstudioenes økonomiske bunnlinje.

Ingen andre filmer blir gjenstand for like mye hype og spetakkel som disse når de blir lansert og markedsført. Men de blir som regel fort glemt igjen, som enkeltstående produkter betraktet. Det kan se ut som om de totalt dominerer populærkulturen. Men sannheten er at de setter få varige spor etter seg.

«Thor: Ragnarok» vil ikke omvende skeptikere. Men den vil tilfredsstille både «fanboys» og mer avmålte folk som foretrekker sine superhelter med mest mulig ironisk distanse.

Les også: «Thor»-skuespiller lever på 500-600 kalorier dagen

«Guardians Of The Galaxy» (2014), og i noe mindre grad «IronMan»-filmene, har for lengst bevist at det går an å lage selvironiske superhelterfilmer. «Thor: Ragnarok» tar denne ideen til sin logiske konklusjon: Det er en ren komedie, endog av «screwball»-typen.

Rett nok er plottet like bombastisk som det pleier å være i disse «universene». Det står om sivilisasjoners og Åsgards fremtid, selvsagt – og de mange karakterene og referansene gjør det som vanlig så godt som umulig for alle uten hovedfag i Marvel Comics å følge ett hundre prosent med.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

NEI, DET ER IKKE DEN ONDE DRONNINGEN I «SNØHVIT»: Det er Cate Blanchett som Hel i «Thor: Ragnarok». FOTO: The Walt Disney Company Nordic

Men bare glem det – det gjør ikke noe. Thor (Hemsworth), Odins sønn, tordenguden, er snill. Søsteren hans, Odins førstefødte, Hel (Blanchett), dødsgudinnen, er slem (så slem at hun knuser Thors hammer). Den «adopterte» broren deres, Loke, er litt til og fra – kort sagt en opportunistisk snik. Det er det du trenger å vite.

Historien er en tynn, og likevel unødvendig komplisert, suppe, og den newzealandske regissøren Taika Waititi evner ikke å gjøre noe revolusjonerende med det. Det han bringer til torgs, er komisk «timing».

I så måte er det vanskelig på forestille seg at det skulle være noen skuespiller i verden som er bedre egnet til å spille Thor enn australske Hemsworth. Han har like store overarmer som han har glimt i øynene, og er i komplett selvparodi-modus fra første stund.

Uhøytideligheten blir ytterligere understreket av Hiddleston, som ser ut som Blackadder, Benedict Cumberbatch i en kort gjesteopptreden som Doctor Strange og en kunne-ikke-vært-mer-camp Jeff Goldblum. Sistnevnte spiller «stormesteren» i et rike der Thor må kjempe i gladiatorkamp mot sin gamle «venn fra jobben» (i The Avengers) Hulken/Bruce Banner (en – etter hvert – sedvanlig nevrotisk Mark Ruffalo).

Les også: Filmanmeldelse – monoton moro

Filmens aller yndigste karakter er imidlertid kjempen Korg, som både består av og virker til å være stein (gitt mild stemme av Waitiri selv).

Blanchett leker seg som den onde Hel, men gjør om sant skal sies ikke stort annet enn hun gjorde i «Askepott» i 2015, eller Angelina Jolie gjorde i «Maleficent». Det er opp til Tessa Thompson, som en forfyllet, desillusjonert valkyrje, å gi filmen et skudd sårt tiltrengt sjel. Det gjør hun på strålende vis, i en rolle som vil gjøre henne til stjerne.

Middels interesserte vil kjede seg i den tredje akten, da vitsene er færre og slagene kommer tettere (disse går hele tiden for maksimal tegneserieeffekt). Men frem til da er «Thor: Ragnarok» et over middels festlig, og langt over middels velspilt, tilskudd til den underlige, aldri opphørende strømmen av superhelttullball.

Den er i alle fall komisk, slik tullball bør være.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder