MENNESKEFISKER: Ronney Mara som Maria Magdalena i filmen med samme navn.
MENNESKEFISKER: Ronney Mara som Maria Magdalena i filmen med samme navn. Foto: Jonathan Olley / Digital Media / United International Pictures

Filmanmeldelse «Maria Magdalena»: Eneste høne i kurven

FILM

Maria Magdalena som proto-feministisk ikon.

Publisert:

DRAMA

«Maria Magdalena» («Mary Magdalene»)

England. 12 år. Regi: Garth Davis.

Med: Rooney Mara, Joaquin Phoneix, Chiwetel Ejiofor.

Vi er i år 33 e.Kr., hvilket nødvendigvis betyr at Jesus, i Joaquin Phoenix’ skikkelse, er i den samme alderen, selv om han ser en god del eldre ut (den der ørkensanden er ikke bra for huden).

Han og gjengen hans – de ser til forveksling ut som et skjeggete indieband på vei til Øya-festivalen – er på vandring til Jerusalem rundt påsketider da Maria (Mara) ramler over dem. Hun er en opprørsk kvinne som nekter å gjøre som faren og broderen Daniel vil at hun skal, nemlig gifte seg med Efraim og fyre i gang babyfabrikken prompte.

Hun finner sin mening i livet da hun, som eneste kvinne, henger seg på Jesus og gutta. De andre følgesvennene synes å ha ulike motiver for å følge «helbrederen». Noen ser på ham som en mirakelmaskin. Den utålmodige Judas Iskariot virker å tenke på ham som en eksplisitt politisk opprører, mannen som skal kaste ut de romerske tyrannene som utarmer landet.

Maria lytter til det han faktisk sier, og får med seg kjærlighetsbudskapet han forkynner.

På veien til Jerusalem blir vi vitne til en rekke av Jesus’ «greatest hits»: Fra Lasarus til hans egen oppstandelse. Folk kaller ham alt fra «djevelens profet» til messias (det kokte godt i knollen på folk på den tiden, som vi vet), og han entrer byen som en slags rockstjerne, klar for sin siste forestilling.

Maria er hele tiden stillheten i stormens øye. Hun, som lenge ble ansett som en fallen kvinne, en skjøge – ja, en groupie, har i senere år fått sin oppreisning av Vatikanet («time’s up»!) som en av Jesu viktigste fortrolige. Som om ikke det var nok, forsøker denne filmen å opphøye henne til et proto-feministisk ikon i tillegg.

Bortsett fra et og annet ømt blikk, gjør ikke regissør Davis noe så vulgært som å antyde et erotisk forhold mellom Jesus og Maria. Denne filmen – vakker og grasiøs, med et sedvanlig fint lydspor av den nylig avdøde islandske komponisten Jóhann Jóhannson – er likevel mer «Jesu siste fristelse» (1988) enn «The Passion Of The Christ» (2004). Det er bibelhistorie for tenkende mennesker.

Det er uansett noe letargisk og merkelig dødt ved den, et inntrykk som understrekes av både Mara og Phoenix. Førstnevnte går gjennom filmen som et oljemaleri, med et enigmatisk Mona Lisa-smil om leppene. Det er en fascinerende innadvendt innsats. Men det motsatte av noe som får blodet til å bruse.

Phoenix er på sin side pussig som mannen fra Nasaret: En krysning av Russell Brand og stoner-detektiven han selv spilte i «Inherent Vice» (2014); trett av mirakelmaset og stoisk forlikt med sin skjebne.

Det er en interessant film. Ikke minst er det en film som minner oss om verdien av barmhjertighet. Det kan noen og hver trenge. Den er anbefalt til spesielt interesserte. Andre vil synes den er kjedelig.

Her kan du lese mer om