Filmanmeldelse «Karsten og Petra på skattejakt»: Slapp syver
Den syvende og angivelig siste filmen om Karsten og Petra. Og det kan saktens sies å være greit nå.
BARNEFILM
«Karsten og Petra på skattejakt»
Norge. Tillatt for alle. Regi: Aurora Gossé og Arne Lindtner Næss.
Med: Alba Ørbech-Nilssen, Oliver Dahl, Ivar Nørve, Janne Formoe.
Dette er den syvende filmen om Karsten og Petra. «Karsten og Petra på skattejakt» er basert på et manus av Birgitte Bratseth, som igjen baserer seg på Tor Åge Brinsgværd og Anne G. Holts bedårende barnebok-karakterer.
«Karsten og Petra»-filmene har alltid vært enkle, nesten simple. Det har vært noe av sjarmen også. I en tid da underholdningen selv for de aller minste kan oppleves som stressende og sukkerstimulert – jfr. de mange animasjonsfilmene fra utlandet – har det vært OK å ha et alternativ som nøyer seg med å være blidt blåøyd, og like lite utfordrende som et barnetimeprogram fra 1973.
Men det er noe både stivt og slapt med «Karsten og Petra på skattejakt».
De to bestevennene Karsten og Petra er på sommerferie på Hvaler. Morfar (Nørve) og bestemor Esther (Sigrun Enge) tar seg av dem. De to barna finner en gammel boks – en tidskapsel – som morfar i sin tid gravde ned sammen med gutten som var hans bestevenn for en sommer for over seksti år siden, Alfred. Morfar og Alfred har ikke sett hverandre siden da.
Boksen inneholder spor som leder til andre «skatter». Rebusløpet/skattejakten er i gang, og skal lede til et sentimentalt klimaks.
De voksne i «Karsten og Petra»-filmene har alltid vært ukompliserte. Her er de tegnet som vandrende spørsmålstegn, som lite annet kan gjøre enn å gå rundt med vidt oppsperrede øyne og si «jaaaa!».
Ikke noe stort problem i seg selv, det er så, men man tar seg i å lure på om barn egentlig kan kjenne seg igjen i en verden der alle oppfører seg som umælende kosedyr hele tiden.
Settingen – sommer, strand, sandslott – er idyllisk. Men følelsen av budsjettsparebluss er påtakelig. Det er mer sommerstemning i to minutter av «Vi på Saltkråkan» enn hele «Karsten og Petra på skattejakt» til sammen.
Ørbech-Nilssen og Dahl er som vanlig ytterst sjarmerende i tittelrollene, både med og uten de snakkende kosedyrene Løveungen og Frøken Kanin. Det er de to som holder dette superspinkle byggverket sånn noenlunde oppe.
Men alt i alt det er lite med «Karsten og Petra på skattejakt» som rettferdiggjør en tur på kino. I hvert fall om vi ser bort fra verdien av å introdusere barn for kino sånn i sin alminnelighet.