«VÄLKOMNA, FRÄMLINGAR!»: Den svenske landsbygda tar imot i «Midsommar».

«VÄLKOMNA, FRÄMLINGAR!»: Den svenske landsbygda tar imot i «Midsommar». Foto: Csaba Aknay / Nordisk Film

Filmanmeldelse «Midsommar»: Svenske tilstander

Nordmenn har visst det lenge. Sverige er verdens skumleste land.

GRØSSER

«Midsommar»

USA. 15 år. Regi: Ari Astor.

Florence Pugh, Jack Reymor, Vilhelm Blomgren, William Jackson Parker.

VG:s terninger viser 4 prikker

Studenten Dani (Pugh) er traumatisert etter å ha opplevd en forferdelig tragedie. (Forårsaket av psykisk sykdom, dog ikke hennes egen).

Kjæresten Christian (Reynor) er ikke moden nok til å kunne gi henne særlig støtte. «Midsommar» vil ha oss til å tenke på ham som «ond». Men han er primært hjelpeløs. Det er under alle omstendigheter med misnøye at han og de tre vennene Josh, Mark og Pelle lar henne være med, som femte hjul på vognen, når de drar på sommerferie.

SVERIGESAFARI: William Jackson Harper, Will Poulter, Florence Pugh og Jack Reynor i «Midsommar». Foto: Gabor Kotschy / Nordisk Film

Turen går til Pelles hjemtrakter i Sverige, nærmere bestemt Hälsingland. Han har lovet dem at de skal få oppleve en svensk midtsommerfeiring av det helt ekstraordinære slaget. Ikke bare sild og «nubbe». Nei, her snakker vi om en begivenhet som varer i ni dager til ende, og som kun feires hvert 90. år.

Med andre ord: De fem, pluss to britiske venner, har kurs rett inn i fanget til en hedensk, naturreligiøs sekt som fremdeles tilber solen, og manøvrerer etter astrologi. En gjeng blonde svensker med salige smil og hvite linkjortler, den ene mer vitalistisk enn den andre. Alle er én stor familie. Livet og døden går hånd i hånd her oppe i nord, noe som gjør døden lettere å leve med.

Det er selvsagt usannsynlig at denne kulten ville ha invitert utenforstående – endog antropologistudenter, som et par av disse er – inn i de paganistiske, «okkulte» seremoniene sine med mindre de ikke hadde skumle motiver. Men Dani og de andre gjør sitt beste for å delta i festen. Hva har hun å miste? Bare en lammende sorg.

Folk som har sett en og annen grøsser før, og spesielt den britiske «folk horror»-klassikeren «The Wicker Man» (1973), vil kunne gjette seg til mye av det kommende hendelsesforløpet. «Midsommar» er en usedvanlig ambisiøs horrorfilm. Den er også underlig forutsigbar.

KULTEN KULT: Jack Reynor ansikt til ansikt med Gunnel Fred i «Midsommar». Foto: Gabor Kotschy / Nordisk Film

Regissøren Ari Aster beviste med debutfilmen «Hereditary» at han har et sjeldent godt håndlag med horrorhistorier som tar utgangspunkt i traumer og psykiske lidelser. Med «Midsommar» slår han til så det holder, med en to og en halv time lang utforskning av sorg og mulighetene for gjenfødelse og katarsis i en sekt på den svenske landsbygda.

Visuelt er filmen slående vakker i sin eksotifisering av Skandinavia, og dessuten «Hereditary»s rake motsetning i sin Instagram-vennlige midnattsol-lyshet. Klippingen og kamerakjøringene (la oss snu verden opp ned!) er av det kløktige slaget. Trippesekvensene er de mest troverdige denne anmelder har sett på film: Små rykk i sanseapparatet snarere enn full psykedelisk hallusinasjonsoverdose.

Regissøren har åpenbart mye på hjertet. Han vil si noe om både kjønnsroller, kjærlighetsforhold, depresjon, sorg og hvordan vi ser på livet og døden i moderne vestlig kultur. Og han stiller et interessant spørsmål: I hvilken grad kan vi mennesker egentlig hjelpe hverandre når det verste har skjedd?

«HVA SIER DU? BURDE VI STIKKE HERFRA?»: Florence Pugh og Jack Reynor i «Midsommar». Foto: Gabor Kotschy / Nordisk Film

Det er et problem at de to hovedrollene hans forblir så éndimensjonale. Det er også et problem at Aster i lange strekk, etter en god og møysommelig oppbygging, virker å glemme at det er de to, og Danis sorg, denne filmen dypest sett skulle handle om.

Regissøren er hodestups forelsket i seremoniene og den hedenske staffasjen. Og han har tusen ideer. Selv to og en halv time er ikke nok til å lande alt sammen.

«Midsommar» er trolig for lang og esoterisk til å tilfredsstille de som «bare» er ute etter å kvekke til i kinosetet. Den er guffen, stemningsmettet og creepy snarere enn skummel på «bø!»-måten. Den har mye blod og gørr. Men den er ikke egentlig særlig spennende.

Denne anmelder hadde høye forventninger, og ble litt skuffet. Jeg satt hele tiden med en følelse av at det kanskje er mindre ved «Midsommar» enn det som møter øyet. Så skal det sies at det som møter øyet, er både vakkert og urovekkende nok til at jeg vil anbefale den til den til de tålmodige.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder