SJAKK OG SYSTEMER: Tindra Hillestad Pack takler sorg i «The Rules For Everything». FOTO: MOTLYS/ARTHAUS.

Filmanmeldelse «The Rules For Everything»: Du og jeg, døden

Kim Hiorthøy filmdebuterer med en typisk Kim Hiorthøy-film.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL
5 av 6

DRAMA

«The Rules For Everything»

Norge. 9 år. Regi: Kim Hiorthøy.

Med: Natalie Press, Tindra Hillestad Pack, Ingrid Olava.

1990-tallet var ikke bare kalde ironikere. Det var også varme her-er-så-underlig naivister som spilte i post-deLillos studentpopband på Vest- og Østlandet, eller sprang ut av kunstnerisk ambisiøse miljøer i Trondheim. Ingen personifiserer de sistnevnte i større grad enn Erlend Loe. Men koreografen/danseren Jo Strømgren og Kim Hiorthøy følger ham hakk i hæl.

Mangtsysleren Hiorthøy er muligens mest kjent som designer og illustratør, ikke minst av plateomslag og Loes barnebokserie om truckføreren Kurt. Men han har også regissert musikkvideoer, vært filmfotograf for Margreth Olin og gitt ut musikk selv (debutalbumet fra 2001 hadde tittelen «Hei». Jeg sa jo at han var vaskeekte naivist).

Det var bare en tidsspørsmål før filmen kom. Her er den. Den er fin, om omtrent akkurat slik man kunne tenke seg at en Kim Hiorthøy-film måtte bli.

Plotet, slik som det er, er kun en kort unnskyldning for å målbære filmens egentlige ærend, som er funderingen. Sjetteklassingen Storm og moren Agnes mister henholdsvis faren og mannen sin. Det skjer etter at pappa har tatt med seg en ny kvinne hjem, og foreslått for Agnes at de tre skal bo der som mann og to kvinner, fordi «vi alle en dag skal dø».

«Ja, ikke da», fortsetter han. Forhåpningsfullt, men fånyttes: Noen korte minutter senere blir både han og kvinnebekjentskapet meid ned av en turistbuss.

Og det er egentlig det. Mer enn en narrativ film i ordinær forstand, er «The Rules For Everything» en oppsamling strøtanker som Hiorthøy og med-manusforfatter Ilse Ghekiere har gjort seg om døden (og i noen grad det som foregriper den). Regissøren later – som de fleste middelaldrende menn – til å være svært opptatt av den.

TO DEBUTANTER: Regissør Kim Hiorthøy og skuespiller Tindra Hillestad Pack under en lansering i Oslo i januar. FOTO: TERJE BENDIKSBY / NTB SCANPIX

Dødsfilmen over alle, Ingmar Bergmans «Det syvende segl» (1957), bidrar med en ramme for fabuleringene. Rent generelt føles «The Rules For Everything» ytterst skandinavisk, full av Roy Andersson-lignende tablåer og gnomisk, sorgmunter hverdagsfilosofi (dersom ord og begreper som «sorgmunter», «hverdagsfilosofi» og «barnlig undring» får deg til å svette bør du sannsynligvis styre unna).

Hiorthøy ironiserer lett over selvhjelpskultur og andre forsøk på å pakke livet inn i en elegant eske med sløyfe på. Mor og datter prøver på hvert sitt vis å få system i sorgen. Mamma tyr til den fjerne livs-«coachen» Hrvoje (Pavle Heidler). Storm lager regler, støtter seg til rutiner og spiller sjakk. Ingrid Olavas Edmundson, en lærerinne, fungerer som et slags kommentarspor for Storms prøvelser.

Ingen har egentlig så mye dypsindig å si om det ufattelige: Det at vi lever og det at vi dør. Det skulle da også tatt seg ut. Stort sett er filmen en beskrivelse av et sett forsøk på å gjøre kaoset levelig. Den er på sitt svakeste idet den nærmer seg slutten, og filmskaperne gjør et forsøk på å snøre den i hop.

Bildene, stilen og formen er akkurat så slående som man kan forvente seg av en mann som har jobbet i 30 år med visuelle uttrykk (bildet er gammeldags kvadratisk, og interiørene ser ut som 1970-tallet). Filmen er ypperlig spilt i alle ledd, og full av fabelaktig åpne ansikter.

«The Rules For Everything» treffer ikke hele veien. Men det er uomtvistelig en velfungerende film. Selv de som går for å bli irriterte vil ende opp som fascinerte.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder