Råsterk

«Hunger»

VG:s terninger viser 5 prikker
ARTIKKELEN ER OVER TI ÅR GAMMEL

Politisk pasjonsspill

HANDLER OM:

Vi er i fengsel i Belfast i 1981. Utenfor smeller bombene, på innsiden sitter IRA-fanger i celler med ekskrementer smurt på veggene. De nekter å bære fangeklær, og blir rutinemessig utsatt for grusomme ydmykelser. En av dem, Bobby Sands, setter i gang en omfattende sultestreik. Like etter blir han valgt inn i det britiske parlamentet.

DOM:

Steve McQueen er ingen hvilken som helst spillefilmdebutant. Den britiske kunstneren, som primært jobber med foto og film, er mottaker av en O.B.E. og har vunnet den høythengende Turner-prisen.

«Hunger» er delt i tre deler. Den første følger livet på innsiden, samt - mer på avstand - hverdagen til en av vokterne. Dernest følger en lang og virtuos samtalescene: Sikkert 15 minutter med samme statiske kameravinkel, før McQueen gir oss nærbilder og ytterligere 10. Den siste halvtimen dokumenterer Sands' fysiske forfall under den 66 dager lange sultestreiken som tok livet hans, 27 år gammel.

Det er en belastning å se filmen. Håpløsheten og fornedrelsen er gjennomgående lammende. Kun helt mot slutten tillatter McQueen seg et par minutter forløsende sentimentalitet. Akkurat den sekvensen er imidlertid filmens minst vellykkede passasje.

«Hunger» har andre svakheter også. Selv om de moralske, ideologiske og etiske spørsmålene diskuteres i sekvensen midtveis, er det ingen tvil om at McQueen lar seg friste til å gjøre Sands - soldat i en tvilsom krig - til en Kristus-skikkelse.

«The Passion Of The Christ» for kunstsskoleestetikere? Det går an å hevde det. En råsterk kinoopplevelse er det uansett.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder