SPILLER FLERE «ROLLER»: James McAvoy i thrilleren «Split» Foto: UIP

Filmanmeldelse «Split»: Et uhyggelig gjensyn

Ikke utenomjordisk bra, men nesten hel friskmelding for M. Night Shyamalan.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Thriller. USA. 15 år. Regi: M. Night Shyamalan Med: James McAvoy, Anya Taylor-Joy, Betty Buckley, Haley Lu Richardson, Jessica Sula

VG:s terninger viser 4 prikker

En mann kidnapper tre tenåringsjenter og holder dem fanget i en kjeller. Som om ikke det er skremmende nok i seg selv, lider han av dissosiativ identitetsforstyrrelse og har hele 23 personligheter – noen mer truende enn andre. Samtidig som vi følger jentenes kamp for å gjøre seg kjent med de forskjellige og dermed forhåpentligvis unnslippe fangenskap, blir vi med på møtene hans med terapeuten Ms. Fletcher (Betty Buckley). Det kommer tydelig frem at noe «stort» er på gang, og både terapeuten og jentene arbeider iherdig med å finne ut hva.

«Outsideren» blant jentene, Casey (Anya Taylor-Joy), som egentlig bare var på feil sted til feil tid, viser seg å være den mest interessante av dem. Hun er tilsynelatende balansert og tidvis fryktløs i møte med kidnapperen, og stadige tilbakeblikk til hennes barndom gjør at seeren gradvis forstår hvorfor. I tillegg er Taylor-Joys skuespill både troverdig og imponerende, som er mer enn man kan si for de to andre jentene.

Men det er James McAvoy som er den store stjernen. Han går blant annet fra å være den ekle og perfeksjonistiske Dennis, til niårige Hedwig, den strenge Patricia og den prangende designeren Barry, og han gjør det med stor overbevisning. Det er spennende, men nervepirrende å følge med på. Det er bare å håpe at vi kommer til å se mye mer av McAvoy i denne typen roller fremover, for dette var ordentlig bra.

I kjent M. Night Shyamalan-stil grenser også «Split» til det overnaturlige. Den går ikke like langt som aliensinvasjon à la «Signs», men holder seg innenfor rimelighetens grenser. Og godt er det. Dessverre blir det ikke ordentlig nervepirrende før filmen går inn i sin siste halvtime. Det er nødvendigvis ikke et minus i dette tilfellet. For selv om filmens første del er litt langsom og man nesten glemmer at det er en thriller man har med å gjøre, er oppbyggingen så gjennomført at når det først blir uhyggelig, så blir det ordentlig uhyggelig. Jakten som utspiller seg den siste halvtimen er så intens og forstyrrende at den mest sannsynlig kommer til å ta nattesøvnen fra de mest lettskremte av oss.

Det er tydelig at Shyamalan er i ganske god form etter å ha levert en rekke skuffende filmer de siste årene. Men også «Split» inneholder noen kritikkverdige elementer som gjør at den ikke når helt til topps: Etter flere dager i fangenskap er jentene fortsatt strøkne og Buckley later innimellom til å ta litt for lett på rollen som terapeut, for å nevne noe. Heldigvis er det bare bagateller og filmen er absolutt verdt kinoturen.

BENEDICTE TOBIASSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder