Filmanmeldelse: Humørløst monster

Ganske generisk «Godzilla»

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 3 prikker

Det japanske popkulturikonet brautet seg inn i offentligheten for første gang i 1954, og har siden dukket opp jevnt og trutt. I 1998 kom den første helamerikanske versjonen, definitivt ingen høydare i monsterfilmhistorien. Nå er giganten tilbake i Hollywood, med langt mer japansk innflytelse enn i 1998-versjonen.

Uten at dét har hjulpet nevneverdig, men 2014-oppdateringen er i hvert fall intelligent oppdatert med hint til Fukushima-katastrofen. Joe Brody er ingeniør ved kjernekraftverket Janjira. Vi møter ham først i 1999, når kjernekraftverket utsettes for en gigantkatastrofe etter uforklarlig seismisk aktivitet. Brody får snusen i noe han mener er japansk hemmelighold, men blir selvsagt ikke trodd. Han skyves ut i kulden og blir en grublende «sannhetssøker». Har du sett slike forskertyper portrettert før, ja så vet du nok at han er på sporet av noe.

15 år introduseres vi for sønnen hans, marinesoldaten. Definitivt ikke samme type, men det overrasker vel ingen at også han innser at faren var inne på noe. Godzilla selv dukker ikke opp før den siste halvtimen, fryktinngytende nok og overbevisende dataanimert. Det samme kan man dessverre ikke si om de langt farligere monstrene her: «MUTO»-ene vingler rundt mekanisk mens man irriterer seg over hvor kunstig det ser ut. Det samme med skyskrapere som ramler over ende, og tsunamier som skyller inn over land. Hele veien akkompagnert av et jevnt anmassende lydspor.

Filmen har et totalt fravær av humor, og man leter forgjeves etter en smule (selv)-ironi. Det zoomes inn på et par gigantisk glødende «understell» på monstrene her, uten at man tør å se humoren i nettopp det.

«Kampen» mellom forskning og militære er klisjéfylt behandlet med svulstig dialog av typen «vi tror vi kan kontrollere naturen!». En imponerende (og kanskje «snill»?) Godzilla kan ikke redde filmen alene, dessverre.

ØYSTEIN DAVID JOHANSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder