SEIERSSMILET: Margot Robbie er Oscar-nominert for rollen som Tonya Harding i «I, Tonya».
SEIERSSMILET: Margot Robbie er Oscar-nominert for rollen som Tonya Harding i «I, Tonya». FOTO: Nordisk Film Distribusjon

Filmanmeldelse «I, Tonya»: Harding på glattisen

FILM

Antihelten fra Lillehammer-OL i 1994 har fått en film.

Publisert: Oppdatert: 22.02.18 10:21

SVART KOMEDIE/BIOGRAFI

«I, Tonya»

USA. 12 år. Regi: Craig Gillespie.

Med: Margot Robbie, Allison Janney, Sebastian Stan

Nordmenn over en viss alder husker historien om den amerikanske kunstløperen Tonya Harding. Om ikke annet så fordi dramaet hennes utspilte seg like før hun skulle delta i OL på Lillehammer i 1994.

I hvilken grad Harding var involvert i det som skjedde – hva hun visste og når – får vi trolig aldri vite helt sikkert. Men altså: 6. januar 1994 angrep den innleide kjeltringen Shane Stant Hardings rivalinne Nancy Kerrigan med en jernstang, pang i høyrebenet. Formålet var å hindre Kerrigan i å delta i Norge i februar.

Det lyktes ikke – Kerrigan tok til slutt sølv, og Harding kom på åttende plass. Men saken ble en cause célebrè, for å si det mildt – den dominerende «kjendis»-skandalen i det da ferske 24/7-nyhetsøkosystemet, inntil O.J. Simpson tok over stafettpinnen bare noen måneder senere.

Her er filmen som vil at vi skal – om ikke sympatisere med Harding, så i hvert fall le med henne. Er det for mye forlangt?

Det er ikke vrient å føle med den unge Tonya Harding. Hun var det femte barnet til LaVona Golden (Janney), unnfanget med dennes fjerde ektemann (han unnskylder seg tidlig).

Familien var «white trash», og sydde pelsjakker av ekorn som de skjøt selv. Harding utviste imidlertid allerede i fireårsalderen et sjeldent talent på isen. Hun var høyere og tyngre enn de andre jentene. Men hun var også raskere og mer atletisk.

Harryheten satt dypt i henne. Så dypt at hun tok til isen til tonene av ZZ Tops «Sleeping Bag». Kunstløpetablissementet rynket på de fine nesene sine av «tarvelige Tonya». «Det handler ikke bare om skøyter, men også fremtoning», som en av dommerne som urettmessig undervurderer henne sier.

Moren var voldelig, og trodde hun gjorde datteren en tjeneste ved å «gjøre henne hard». Volden fortsatte når Tonya møtte Jeff Gillooly, som ble kjæresten og ektemannen hennes. Da hadde Harding i det minste lært seg å slå tilbake.

Margot Robbie jobber knallhardt og godt i tittelrollen, kanskje for å «kompensere» for at hun er alt for smellvakker til å egentlig kunne spille den. Det er ikke noe å si på den australske skuespilleren er blitt Oscar-nominert for innsatsen. (Sjekk det diabolsk lykkelige gliset hun bryter ut i hver gang hun har gjort noe ekstraordinært på isen). Men er hun et hakk for overtent? Jeg synes det.

Allison Janney, som spiller moren, er nominert hun også, for beste birolle. Hun er også farlig god, men er det i en rolle som er overskrevet, og nærmer seg det karikerte i intervju-på-kamera sekvensene der hun for sikkerhets skyld har plassert en papegøye på skulderen, sånn i fall vi ikke skulle ha fått med oss at hun er eksentrisk.

Sebastian Stan, som Gillooly, og Paul Walyer Hauser, som den komplett livsfjerne «livvakten» Shawn Eckhardt, er begge artige i takknemlige idiot-roller.

Men det er en svakhet at «krimplottet» – om man kan kalle det det – aldri blir engasjerende (uavhengig av at vi allerede kjenner til hendelsesforløpet). Og det er direkte dårlig gjort at filmen avfeier Kerrigan som en bortskjemt «prinsesse». Voldsofferet får sagt nøyaktig to ord i «I, Tonya»: «Why? Why?». (At også Kerrigan kom fra arbeiderklassebakgrunn, er noe filmen behendig «glemmer» å gjøre rede for).

«I, Tonya» er underholdene, full av severdige skuespillerinnsatser. Noe mesterverk er den dog ikke. Hvorvidt Harding og/eller folkene rundt henne – som unektelig befant seg på en moralske glattisen – fortjener den, er en annen diskusjon.

Her kan du lese mer om