Filmanmeldelse «22 July»: Utøya sett utenfra

FILM

Britiske Paul Greengrass’ film om 22. juli-terroren er altfor tynn for norske seere.

Publisert: Oppdatert: 08.09.18 17:37

DRAMA/BIOGRAFIFILM

«22 July»

USA/Norge/Island. Regi: Paul Greengrass.

Med: Jonas Strand Gravli, Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden, Isak Bakli Aglen, Maria Bock, Thorbjørn Harr, Seda Witt, Ola G. Furuseth.

Åsne Seierstads «En av oss» (2013) var en omfattende og god bok om 22. juli som ga et visst inntrykk av å ha blitt skrevet for lesere i andre land enn Norge.

Paul Greengrass’ film baserer seg på deler av denne, og inngir også den en følelse av å være laget for «utenforstående».

Det vil si ikke-nordmenn, som det jo stadig er flest av i verden, snarere enn oss som i syv år har levd mer eller mindre nært på hendelsene og etterspillet.

Erik Poppes intenst gode film om udåden, «Utøya 22. juli», føltes som et skrik både til og liksom fra ofrene. «Ikke glem det som skjedde med oss!», gråt den.

Greengrass’ uttalte målsetting for sin fortelling er å rope et mer generelt varsku om voldelig høyreekstremisme. At han går til hendelsene på Utøya for å gjøre dette, vil det være delte meninger om.

Den diskusjonen kan vi – atter en gang – ønske velkommen. Men man skulle ønske at disse diskusjonene kunne bli holdt på grunnlag av en bedre film enn «22 July».

Greengrass’ film forfølger i hovedsak tre tråder. Den starter med barnemorderens forberedelser på Vålstua gård på Åsta i Hedmark, og følger dernest veien fra regjeringskvartalet til Utøya.

På sommerleiren er vi blitt litt kjent med Viljar Hanssen (Strand Gravli) og lillebroren Torje (Bakli Aglen). Vi treffer også såvidt søstrene Bano og Lara Rashid (Witt) fra Nesodden. Da helvete er et faktum får vi i tillegg et begrenset innblikk i statsminister Jens Stoltenbergs (Furuseth) bevegelser på dagen og i dagene etter.

Allerede under grufullhetene på Utøya vil mange norske seere fornemme et visst harelabbinntrykk. For oss, som er blitt vant til å tenke på hendelsene i et minutt-for-grusomt-minutt perspektiv (som redegjort for i pressedekningen, i Poppes film og Seierstads bok), går det simpelthen for raskt unna.

Voldsscenene er heslige, selvsagt. Hvordan kunne de være noe annet? Det er likevel liten tvil om at Poppe kom nærmere både smerten og den totale forvirringen som rådet, og det helt uten å vise terroristens forhatte ansikt.

Før vi vet ordet av det, er politiet på plass, og gjerningsmannen uskadeliggjort. Dette er med andre ord ikke en film om den mangelfulle beredskapen, beskrevet som «en odyssé av uheldige disposisjoner» av Seierstad.

Vi får en kort scene fra det innledende avhøret på øya, som det ble redegjort for i groteskkomisk detalj i boken. Så er vi tilbake på fastlandet, der telefonen ringer hos advokat Geir Lippestad (Øigarden) og sykehusene flommer over av hardt skadde og traumatiserte ungdommer (dette kaoset skildrer Greengrass godt).

«22 July» blir så vekselvis en tilbake-til-livet historie med den sympatiske Hanssen og hans foreldre i sentrum, og et rettsdrama – et spill mellom advokaten og hans klient.

Lippestad møter terroristens mor i en scene som gir lite, og en meningsfelle, en fiktiv hybrid av Hans Rustad og Peder Nøstvold Jensen, i to sekvenser som gir enda mindre. Gjerningsmannen går fra utilregnelig til tilregnelig, uten at vi får noen større forståelse om hvorfor dette var så viktig for ham.

Vi får vite lite – egentlig ingenting – om terroristens barndom og bakgrunn. Greengrass har ikke tid til å problematisere påstandene hans om at handlingene var politiske.

Vi får ikke lære så mye om de bankende hjertene i historien heller: Viljar og Lara. De er terroristens strake motsetninger, selvsagt. Men Greengrass klarer ikke helt å forklare oss hvordan eller hvorfor. Harelabb her også.

Filmen fremstiller Norge som et egalitært, tillitsfullt og naivt samfunn. Det er det noe i. Men den går langt i å underspille bitterheten som naturlig nok tok bolig i mange av de etterlatte, og deler av det norske samfunnet for øvrig.

Mot slutten av filmen sitter det et titalls mennesker i et møte med statsminister Jens Stoltenberg. Dette er etter at Gjørv-rapporten foreligger. De tilgir ham med melankolske smil («det var terroristen som drepte dem, ikke du»), og det er liksom det.

Filmatisk er «22 July» overrumplende ordinær, og slett ikke ukjent med klisjeer (nærbilder av skjelvende hender, krykker som kastes i pågangsmot). Fotograferingen og musikken er av typen man sjelden legger merke til (Greengrass bruker selvsagt sine patenterte håndholdte kameraer), og således funksjonell nok. Man blir unektelig sittende og tenke «TV-film» når man ser «22 July». Så er det da også en TV-film det er.

Skuespillet er solid snarere enn spektakulært. Danielsen Lie har terroristens blanke øyne og snurpete lepper; de som av og til kunne bryte ut i et infantilt, hånlig flir. Øigarden, som vi vet kan «go large», holder bånd på seg som Lippestad, hvis liv under rettssaken Greengrass også ønsker å si noe om. Men igjen: Det blir for lite til at det betyr noe særlig.

For oss som ser den med norske øyne, er dét hele problemet med denne velmente, men på alle måter ufullstendige filmen: Den er for omtrentlig for våre ekstraordinære behov.

«22 July» har premiere på Netflix 10. oktober. Det er foreløpig uklart om den vil bli satt opp på kino i Norge.

Her kan du lese mer om