IKKE SÅ FALI’: Flåklypa på månen er en morsommere idé enn film. Her ved Ludvig.
IKKE SÅ FALI’: Flåklypa på månen er en morsommere idé enn film. Her ved Ludvig. Foto: Nordisk Film

Filmanmeldelse: «Månelyst i Flåklypa»: Bomtur til Månen

FILM

Flåklypas romprogram mister bakkekontakt på feil måte.

Publisert: Oppdatert: 22.09.18 14:12

ANIMASJON: Månelyst i Flåklypa
Norge, tillatt for alle
MED: Kari-Ann Grønsund, Trond Høvik, Per Skjølsvik, Hege Schøyen, Kåre Conradi og flere
REGI: Rasmus A. Sivertsen

Etter oljen skal vi leve av månen. I alle fall i Flåklypa-universet. Der har en FN-resolusjon om at hele verden eier jordas eneste naturlige satellitt gått ut på dato.

fI de tre månedene som er nødvendig for å bli enige om en ny er vårt nærmeste himmellegeme up for grabs. Det gir gode muligheter for norske mindreverdighetskomplekser.

Ved hjelp av offentlige midler bygger derfor Reodor Felgen et fartøy optimalisert for høy luftmotstand, lavt turtall og middels brannfare. Raketten skal føres av Solan Gundersen og statens mann, Vigfus Skonken.

Allerede her svikter historien, siden man tidlig avskriver at andre nasjoner eller tilsvarende småbygder klarer å lage en rakett ved hjelp av gamle stereotypi-vitser.

I stedet gjøres historiens måneekspedisjon så familievennlig og ufarlig at den med få unntak blir forutsigbar. Humoren ligger i at Melvin Snerken hele tiden skal på do, og at tørre statlige byråkrater er tørre og statlige. Samt noen foreldeblunk der man hinter til «2001: En romodyssé» og andre filmer fra verdensrommet.

Litt morsom er en manisk TV-oppleser som annonserer nyhetene på militant sunnmøring. Ekstremt lite morsom er ordfører Enkefru Stengelføhn-Glad, der hun virrer rundt med skyhøy champagneføring, ikke-eksisterende kommunale bistandsmidler og den enerverende talefeilen.

Filmen som sådann er teknisk nydelig og visuelt hjertelig. Den sprudler og durer i et jevnt og trivelig tempo. Dynamikken mellom Ludvig og Solan er, om mulig, enda mer effektiv og varm. Ikke minst idét Ludvig minner om at en må tenke på alt som kan gå galt.

«Det kan være din jobb», parerer Solan.

Det burde han ha gjort her også, for helheten kommer noe til kort sammenlignet med for eksempel månereisen i den første Wallace & Gromit-filmen (1989).

Tintin-historien om Månen Tur-Retur, hvis V2-rakettinspirasjon åpenbart er videreført til Felgens rakett, lånes det også dramatiske elementer fra.

Alt forholder seg selvsagt høvisk til Kjell Aukrusts univers, selv om jeg personlig synes Flåklypas årlige julehefter gjør karakterene mer interessante i vår tid.

Konklusjonen er ikke helt enig med seg selv i hva den egentlig ville oppnå.

Annet enn at det er godt med venner og fint at månen lyser om natten når man skal på do. Og da føles resultatet mer som et svakt kapittel i en TV-serie enn den, eh, månelandingen av en kinofilm den har lyst til å være.

Her kan du lese mer om