Filmanmeldelse «Folk og røvere i Kardemomme by»: Fortsatt kos i Kardemomme by
Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Man kan gjerne se denne filmen, om man vil.
ANIMASJONSFILM
«Folk og røvere i Kardemomme by»
Premiere på kino søndag 25. desember
Norge. Tillatt for alle. Regi: Rasmus A. Sivertsen
STEMMER: Linn Skåber, Anders Basmo, Thorbjørn Harr, Aksel Hennie, Einar Tørnquist, Jeppe Beck Laursen, Trond Espen Seim, Ine Marie Wilmann, Christian Skolmen, Odd-Magnus Williamson, Nader Khademi
Før du tenker «trenger vi virkelig enda en ny utgave av «Folk og røvere i Kardemomme by’?» (slik jeg tenkte da jeg første hørte om denne animasjonsfilmen), kan det være greit å vite at det faktisk ikke finnes mange filmatiseringer av Thorbjørn Egners eventyr fra før.
Det bare virker slik, på grunn av de utallige teater-oppsettingene og det originale «Barnetimen for de minste»-hørespillet (1954) og bokens (1955) stadige allestedsnærvær.
Faktisk bare én: En omdiskutert og lite sett spillefilm fra 1988, i regi av Bente Erichsen. Omdiskutert fordi produsentene og Thorbjørn Egner ble uenige under produksjonen. Lite sett fordi den ikke ble utgitt på DVD eller har gått på TV, noe som igjen skyldes at den var omdiskutert.
Denne, fra Qvisten Animation (de tok seg av «Dyrene i Hakkebakkeskogen» i 2016), er laget i samråd med forfatterens etterkommere, og er en så offisiell versjon av eventyret som tenkes kan. Da sier det seg selv at den følger original-forelegget tett, og tar null sjanser.
Er det en fordel eller en ulempe? Burde man benyttet anledningen til å oppdatere Egners sosialdemokratiske eventyr anno 1950-tallet til en ny, mer kompleks tid?
Om dette vil det være meninger. Min egen er at det fint går an å filmatisere «Folk og røvere i Kardemomme by» slik Egner skrev den. Selv om den med sine kidnappede kvinner, godslige politimenn og for lite fargerike fellesskap ikke akkurat skriker «2022».
Små barn bryr seg ikke om hvorvidt universet de skal inn i er gammeldags eller småstøvete. Det som teller, er at de lar seg lokke inn, blir værende der og lar seg besnære av det de ser. Så kan de voksne være voksne nok til å ta samtalen med barna etterpå. Den om at verden ikke alltid har sett lik ut.
Dataanimasjonen er like fresh som er blitt vant til fra Qvisten, og miljøet vi skal inn i er pittoresk som alltid. Den vesle byen med de snodige, fargerike steinhusene og sin egen trikkelinje, ser ikke norsk ut, mer som en spansk fjellby omgitt av ørken (Egner skal ha blitt inspirert av en stipendreise til Marokko i 1949).
Kaktusene, kamelen og løven bærer ytterligere bud om at vi ikke er på Kampen i Oslo, der Egner selv vokste opp. Men så er vi liksom det likevel. Det er eventyr-versjonen av et lite samfunn i et land som skal gjenoppbygges og dannes i henhold til sosialdemokratiske dyder etter andre verdenskrig:
Det så stygt ut, men så ble det takk og lov en fremtid likevel. Det minste du kan gjøre er å stå opp om morgenen, pusse tennene og gjøre ditt.
Tonen er med andre ord pedagogisk: Vask deg i ansiktet, gutt! Men også påtagelig liberal. Kardemomme by har som kjent sin egen, utmerkede lov, og et utpreget progressivt syn på rehabilitering av kriminelle og andre «outsidere».
Innbyggerne er videre overbevist om at kultur – musikk, fest og sirkus – har en like nyttig samfunnsfunksjon som politimannen, pølsemakeren og trikkekonduktøren. Det å ha det gøy, det å nyte, er ikke verdiløst. Alle har sin plass i mosaikken, og det skal ideelt sett være like fint å jobbe som å danse.
Og hva skulle være galt med det, da? Ikke noe. Om du ikke kan unne deg å være utopisk når du er fem år, når skal du gjøre det?
Om jeg skulle ønske meg noe, var det at de håndtegnede sekvensene som er basert på Egners egne røffe strek, hadde fått litt større plass. For de frisker opp.
De norske stemmene – med Linn Skåber (tante Sofie), Anders Basmo (politimester Bastian), Thorbjørn Harr (Kasper), Aksel Hennie (Jesper) og Jeppe Beck Laursen (Jonathan) i spissen – er utmerkede.
I det hele tatt lite å klage på. Dette var fint.
