I krig og kjærlighet

«FAIR GAME»

VG:s terninger viser 4 prikker
ARTIKKELEN ER OVER ÅTTE ÅR GAMMEL

«Fair Game» har alt: Hensynsløse maktpersoner, partisk media og hemmelige agenter. Like fullt er det blitt en lavmælt politisk thriller som handler (nesten) like mye om et ekteskap.
Den siste filmen til «Hvem var Jason Bourne?»- og « Mr. and Mrs. Smith»-regissør Doug Liman er basert på virkelige mennesker og hendelser: Den viser hvordan livene til CIA-agent Valerie Plame (Watts) og hennes mann og tidligere Niger-ambassadør Joe Wilson (Penn) ble endret etter at sentrale aktører i Bush-administrasjonen lekket identiteten hennes til pressen for å dekke over egne feilvurderinger.

For det både Plame og Wilsons kilder sier, er at det ikke finnes noen masseødeleggelsesvåpen i Irak - i motsetning til det som er den rådende oppfatningen i Det hvite hus. Men har man gått til krig, er det tydeligvis for sent å snu.
Når Wilsons forklaring publiseres i The New York Times, starter derfor en ny krig - mellom verdens mektigste menn og en ordknapp kvinne.

Watts antyder hele fargeskalaen under sitt beherskede, grå agent-ytre og Penn leverer hennes lettantennelige motsats med krutt mikset inn i malingen.

Klippingen er i oppbygningen av historien tidvis brå og forvirrende, mens det er girskifte og tilløp til tomgang i perioder etter at bomben har slått ned. Det trivielle er et poeng i historien, men en del av ekteskapstablåene er så klisjéaktige at filmens nerve glattes over.
Hovedinntrykket er likevel at å se «Fair Game» gir både spenning og følelsen av å ha vært vitne til noe viktig.

INGVILL DYBFEST DAHL

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder