«LA-DI-DA»: Toni Servillo som Silvio Berlusconi i «Loro». Foto: Gianni Fiorito / Selmer Media

Filmanmeldelse «Loro»: Sex, dop og politikk

Populismen er en våt drøm i denne utradisjonelle, overdådige og briljante filmen om Silvio Berlusconis Italia.

DRAMA

«Loro»

Italia. 15 år. Regi: Paolo Sorrentino.

Med: Toni Servillo, Elena Sofia Ricci, Riccardo Scamarcio, Kasia Smutniak.

VG:s terninger viser 5 prikker

Sergio (Scamarcio) er en kokaindealer med urealistiske politiske ambisjoner. Naboen hans på paradisøya der han tilbringer helgene sine, er Silvio Berlusconi (Servillo).

Silvio er mellom statsministerperioder, og i ferd med å skilles fra sin kone nummer to, Veronica (Ricci). Han kommer ikke til å hjelpe Sergio, og vil ikke se noe til dopet hans heller. Han er ikke dum.

Men han kan la Sergio arrangerte et «bunga bunga»-party for ham mens Veronica er utenlands, ja? Dopdealeren har tross alt en stall med 28 modellvakre unge kvinner som han holder med ecstasy og fest. Og han «kan skaffe flere»!

«BUNGA BUNGA»-ARRANGØR: Riccardo Scamarcio i «Loro». Foto: Gianni Fiorito / Selmer Media

«Loro» er på ingen måte ditt dagligdagse politikerportrett, enn si en biografifilm i tradisjonell forstand. Hovedpersonen i Paolo Sorrentinos («Den store skjønnheten», 2013) overdådige og eksplisitt Fellini-inspirerte storverk, ankommer faktisk ikke filmen før etter tre kvarter.

Det er 45 minutter som føles som en psykedelisk ecstasydrøm, en orgie i svømmebassenget, og etablerer Sergio som filmens deltagende observatør, slik Marcello Mastroianni var i «La Dolce Vita» (1963).

Sorrentino fremstiller Berlusconis Italia som et horehus, forhekset av idiotiske TV-programmer og gilde løgner. «Det ligner bæsj, men det er ikke bæsj», lyver Silvio på et tidspunkt: «Det du sier, trenger ikke være sant, så lenge de tror på det». Statsoverhodet er nasjonens mest gudebenådede selger.

«Altruisme er den beste form for selvinteresse», tenker Berlusconi, som har to fatale svakheter: Hungeren etter smiger og ung hud. Makt, synes Berlusconi å mene, er noe man tilegner seg for å som gammel mann veie opp for det man ble snytt for som ung og fattig.

Med andre ord: Her skal det pules.

ALLE PRESIDENTENS KVINNER: Giovanni Esposito, Toni Servillo og Kasia Smutniak i «Loro». Foto: Gianni Fiorito / Selmer Media

Regissøren faller ikke for fristelsen til å tegne presidenten som ubegavet eller enkel. Tvert imot, Sorrentinos Berlusconi er kløktig, en politikkens Don Draper, en drømmenes handelsreisende, en skoledannende populistpolitikertype som andre, i andre land, skal komme til å modellere seg etter, med stor suksess (parallellene det er mulig å trekke til Donald Trump her, er uendelige).

Ja, regissøren utviser endog en viss sans for Berlusconis svakheter. Spesielt all sexen – Sorrentino virker rimelig nok litt misunnelig på den. Han underslår heller ikke Berlusconis sjarmerende sider. Silvio er en djevel til å synge sentimentale smørsanger. For eksempel.

«Du har karismaen til elv», sier en av håndlangerne hans: «Du bringer friskhet og velvære». Silvio er enig, og mener han sitter på «kjennskap til livets manus». Statsministeren dyrker og forsvarer sine laveste instinkter med betydelig vitalitet.

I hvert fall inntil en intelligent 20-åring arresterer ham («ånden din minner meg om min bestefars»). Da får selvbildet en knekk. Og hvordan skal en slangeoljeselger klare seg når virkelige katastrofer inntreffer? Og luftslott ikke lenger er egnet til å berolige befolkningen?

JENTA SOM SA «NEI»: Alice Pagani i «Loro». Foto: Gianni Fiorito / Selmer Media

«Loro» er ikke noe komplett portrett av verken politikeren eller personen Silvio Berlusconi. Den er ikke ment å være det heller. (Statsministeren omtales som regel bare som «Ham», for å understreke at filmen er inspirert av, snarere enn «basert på» Berlusconi-biografien).

Mange vil tenke at filmen er for ufokusert – ja, praktisk talt to filmer rullet sammen til én (de første 45 minuttene, og så de påfølgende 135; «Loro» ble da også sluppet på italienske kinoer i to omganger, med én måneds mellomrom).

Den er unektelig en springende, mosaikk-aktig opplevelse, en bastard; «Loro» kan absolutt anklages for å «ikke henge sammen». Samme anklage er blitt rettet mot Fellini mange ganger.

Men for en bastard, for noen scener og for noen overdådige bilder! Ja. Dette er film, gitt.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder