KUNSTNERPORTRETT: Lene Marie Fossen. Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon

Filmanmeldelse «Selvportrett»: Ekstraordinært sterk

Lene Marie Fossen var et menneske du sent kommer til å glemme.

DOKUMENTAR

«Selvportrett»

Norge. 12 år. Regi: Margreth Olin, Katja Høgset, Espen Wallin

Med: Lene Marie Fossen, Torill Fossen, Morten Krogvold, Geir Fossen

VG:s terninger viser 6 prikker

Jeg har sjelden opplevd maken til stillhet etter en pressevisning, som den som runget i salen etter «Selvportrett» – Margreth Olin, Katja Høgseth og Espen Wallins dokumentarfilm om kunstfotografen Lene Marie Fossen.

Fossen gikk bort i oktober i fjor. Hjertet sluttet å slå, i kroppen som var rasert av over 20 år med ekstrem anoreksi. Mennesket som ville «stoppe tiden» ved å slutte å spise, ble 33 år.

«Selvportrett» er ikke din alminnelige dokumentarfilm om dødelig sykdom. For det første er den like mye et kunstnerportrett – og en film om hvordan kunst kan løfte et liv – som den er film om å være syk. For det andre er det ingen snakkende hoder her, andre enn Fossens eget. Ingen leger eller psykologer som forklarer.

FØRER ORDET SELV: Lene Marie Fossen i «Selvportrett». Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon

Forklare – så langt det er mulig – kunne nemlig Fossen selv. Hun var et oppkomme av bilder på sin egen tilstand. «Det er som et naziregime i egen kropp», sier hun på ett tidspunkt. «Som å være i en bygning som brenner, og du kommer ikke ut».

Anoreksi er et «sakte selvmord». Å prøve å bli frisk er som å «pusse opp en bygning som allerede er forfalt». Hun visste at enkelte ser på anoreksi som en «bortskjemt» sykdom: «Er det ikke bare å eta, sier de. Men det er ikke det».

Fossen snakker med pikestemme – sykdommen sørget for at hun aldri nådde puberteten – på liksom avvæpnende Toten-dialekt. Men refleksjonsnivået er høyt. Både når det gjelder sykdommen og kunsten hun lagde.

HENNES STØRSTE FAN: Lene Marie Fossen og Morten Krogvold i «Selvportrett». Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon

Det unike i Fossens historie er at hun i sine senere år oppnådde betydelig anerkjennelse som kunst- og portrettfotograf. En av Norges mest kjente fotografer, Morten Krogvold – som sammenlignet bildene hennes med Caravaggios malerier – ble en pådriver for Fossens dramatiske, enormt ekspressive selvportretter. Bilder – «ikke pene, men vakre» – som kanskje kan anklages for å estetisere alvorlig sykdom. Men hvis kunstneriske kvaliteter må sies å være åpenbare.

Fossen fotograferte andre også, inkludert flyktningbarn. Barna i portrettene ser ofte eldre ut enn de er, voksne før tiden. Paradokset er selvsagt at bildene ble tatt av et menneske som selv sluttet å spise fordi hun «ikke ville bli voksen».

les også

Fotograf Lene Marie Fossen: Viser frem sitt kroppshelvete

Pluss content

Å fotografere, sier Fossen i filmen, var også det en måte å forsøke å stoppe tiden på: Et uttrykk for den samme impulsen, den samme angsten, hun tror kan ha medvirket til at hun ble syk i 10-årsalderen.

«Jeg var engstelig, redd, likte ikke meg sjæl», sier hun om barnet vi ser stupe i svømmebassenget på gamle hjemmevideoer. «Å ikke spise hjalp på tristheten». Hun så på livet «som en gave», uttrykker hun. Men det er ikke det samme som å klare å leve det.

UTSTILLING: Mamma Torill og Lene Marie Fossen i «Selvportrett». Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon

Regiteamet bak «Selvportrett» fulgte Fossen, av og på, fra 2011. Det er oppturer: Fossen var interessert i å få anerkjennelse for fotografiene sine, og fikk det. Det er nedturer: Synet hennes blir nedsatt på grunn av underernæring. Det er ferier i Hellas, der Fossen følte seg fri. Det er innleggelser på sykehus, som for henne var synonymt med tvang og ufrihet. Det er mamma Torill og pappa Geir.

Og det er bilulykken som ga henne nakkesmerter som synes å ha slukket livsgnisten. Kvinnen som uttalte «det er livskraft i meg, skjønner du!» og «jeg vil jo bli gammal, på en måte» en tid tidligere, mister troen på en fremtid, enn si å kunne bli frisk.

«Å STOPPE TIDEN»: Lene Marie Fossen i «Selvportrett». Foto: Speranza Film / Norsk Filmdistribusjon

«Selvportrett» kommer til å bli omdiskutert. Enkelte vil mene det samme om denne dokumentaren, som enkelte vil kunne mene om Fossens fotografier: At den, mer eller mindre i kraft av å eksistere, «romantiserer» sykdom. Mange vil etterlyse leger, psykiatere – kort sagt: stemmer utenfra. De kommer, som nevnt, ikke til orde her.

Det er all grunn til å ønske denne debatten velkommen. Jeg kan kun snakke for min egen del, og fastslå at filmen lever opp til sin tittel: «Selvportrett».

Jeg er glad for at jeg så denne dypt tragiske, uhyre alvorlige filmen. Jeg har tillit til filmmakernes motiver for å lage den. Og jeg kommer ikke til å glemme den med det første.

«Selvportrett» har kinopremiere 17. januar

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder