Filmanmeldelse: Ond, men god

«Maleficent»

Angelina Jolie er som skapt til å spille skummelt sexy stemødre/dronninger/vesener i svarte kapper.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL
VG:s terninger viser 4 prikker

I denne eventyrfilmen fra Disney har det naturlig angulære ansiktet hennes blitt ytterligere kantete. Kinnbeinene er så høye at de praktisk talt sitter i pannen, og så skarpe at du kunne skjært deg på dem.

Hun ser ut som et av ansiktene fra Picassos kubistiske periode.
«Maleficent» er en nytolkning av «Tornerose»-eventyret, med vekt på den «onde» feen Maleficent. Bortsett fra at hun egentlig ikke er ond i det hele tatt da. Bare rasende skuffet etter å ha blitt forrådt av det svikefulle mennesket Stefan.

De to treffer hverandre mens de fremdeles er barn, og forelsker seg. Han svikter henne, av årsaker som ikke blir tilstrekkelig gjort rede for. (Det nærmeste vi kommer, er filmens teori om at mennesket per definisjon er amoralsk og ærgjerrig. Det kan sikkert stemme).

Stefan, den lømmelen, kapper av Maleficents vinger, og blir forfremmet til konge i menneskeriket. Maleficent blir sittende knust tilbake i den magiske verdenen på den andre siden av «torneveggen». Da Stefan får en datter, kaster Maleficent en forbannelse på henne. I sitt sekstende år skal hun stikke seg på en pil, og for alltid falle i søvn.

Så møter hun det bedårende barnet, Aurora (en litt vel blond Elle Fanning), full av tiltro og håp, og begynner umiddelbart å angre seg noe innmari.

Selve historien føles for tynn til å strekkes til én time og førti minutter. Enkelte av scenen føles da også som umotivert fyllkalk. Sharlto Copley, som Stefan, er en trettende dust av en skurk. Men visuelt er filmen veldig fin: Dype skoger, magiske kreaturer og Jolies blodrøde lepper i 3D kan aldri bli helt verdiløst.

MORTEN STÅLE NILSEN

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder