TROR PÅ DIALOG: Jan Gunnar Røise og Ella Øverbye i Dag Johan Haugeruds «Barn». Foto: Motlys / Arthaus

Filmanmeldelse «Barn»: «Barn» i alle aldre

En norsk film som går rett inn i sin egen tid. Slike er det ikke for mange av.

DRAMA

«Barn»

Norge. 9 år. Regi: Dag Johan Haugerud.

Med: Ella Øverbye, Henriette Steenstrup, Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Anne Marit Jacobsen, Andrea Bræin Hovig.

VG:s terninger viser 4 prikker

Forfatter, regissør og bibliotekar Dag Johan Haugerud kan sees på som en del av en slags skandinavisk, sosialdemokratisk humanistisk tradisjon.

Som filmregissør – med observerende kamera og sans for lange, ofte litt kleine dialogsekvenser – minner han stadig oftere om svenske kolleger som Roy Andersson og (spesielt) Ruben Östlund, om enn uten dennes satiriske grunntone.

MAMMA, PAPPA, BARN: Hans Olav Brenner, Andrea Bræin Hovig og Ella Øverbye i «Barn». Foto: Lars Olav Dybvig / Motlys / Arthaus

Skuespillere står tilsynelatende i kø for å jobbe med ham, og det er det lite å si på. Det er ikke så ofte de får så mye å jobbe med som hos Haugerud. Aldri har de fått så mye som i den to og en halv time lange «Barn».

En ung gutt, Jaime, har enten falt, blitt dyttet overende eller blitt slått i hodet på en fotballbane i drabantby-Oslo. Gutten dør av skadene, og Natalie (Øverbye), som de fleste kaller «Lykke», kan ha forårsaket hendelsen.

Foreldrene hennes er henholdsvis aktive i Arbeiderpartiet (Hans Olav Brenner, som Sigurd) og journalist i Klassekampen (Bræin Hovig, som Eva). Guttens far heter Per Erik (Harr) og er politiker i Frp.

Rektor (Steenstrup) og lærerne på skolen der barna har gått, går i krisemodus. Rapporter må skrives, pressestrategier må utarbeides, prosedyrer må følges. Alle er redde for at det pikante politiske elementet skal gjøre vondt verre. Hva enda mer pikant er: Rektoren, Liv, er i et hemmelig forhold med guttens far.

UMAKE PAR: Rektoren Liv, spilt av Henriette Steenstrup, er sammen med en politisk motpol i «Barn». Foto: Lars Olav Dybvig / Motlys / Arthaus

Politisk polarisering. Byråkrati. Familie, sorg og kjærlighet mellom voksne mennesker (både mann og kvinne og mann og mann). Ansvarsfraskrivelse. Sosiale medier og nettkultur. Tidsklemmer og hodepiner. Kjøps- og kroppspress. Forelskelser og potensiell utroskap. Det multikulturelle samfunnet og skolepolitikk.

Det politisk korrekte kontra – får vi anta – det «ukorrekte». Feminisme. Skyld og straff. Pedagogikk og læreryrket. Surrogati (og økonomi) – heri opptatt det filosofiske spørsmålet om hvorvidt man noen gang blir ordentlig voksen, eller noen gang kan bli «realisert», dersom man ikke får barn.

Arbeidsplass-dynamikk og hierarkier i et sosialdemokrati. Behovet for å bli sett, akseptert og elsket.

SNAKKE LITT MED MEG: Andrea Bræin Hovig, Ella Øverbye, Hans Olav Brenner og Jan Gunnar Røise i «Barn». Foto: Motlys / Arthaus

Det er nesten ikke grenser for hvor mye Haugerud ønsker å rekke over i sitt romanaktige panoramasveip over noen høstsure dager i hovedstaden.

Og ja: I perioder føles «Barn» som bli dasket i ansiktet med en avis bestående utelukkende av kronikker om dagsaktuelle problemer og utfordringer i det norske samfunnet anno 2019.

Dette didaktiske preget forsterkes av en viss overtydelighet i menneskene hvis perspektiver vi opplever filmen gjennom:

Liv, som jobber i skoleverket, ferdes overalt på sykkel, selvsagt med hjelmen på, og er liksom den arketypiske SVer, komplett med en kjønnskamp-pioner av en mor (Jacobsen) og en homofil bror (Røise). Per Erik kjører Land Rover og bor i en leilighet uten bokhyller.

Klisjeene er, som klisjeer flest, ikke tatt ut av luften. Men de føles litt utvaskede.

Å BLI FORELDRE ELLER IKKE BLI FORELDRE: Jan Gunnar Røise og Brynjar Åbel Bandlien i «Barn». Foto: Motlys / Arthaus

En annen ting: Filmen kan simpelthen ikke vente med å mate inn venstre vs. høyre-poenget med teskje. Kunne den ikke ha latt oss oppdage disse poengene på egenhånd da, ved å gradvis la oss bli kjent med menneskene som målbærer meningene?

Innvendinger til tross: «Barn» er en beundringsverdig ambisiøs og ualminnelig næringsrik norsk film, med så mye eksemplarisk skuespill at det føles urettferdig å fremheve enkeltprestasjoner. Men jeg kan vel beklage det faktumet at Øverbye liksom forsvinner ut av filmen i såpass lange strekk. For hun er også kjempegod.

KLEMMER OG TIDSKLEMMER: Ella Øverbye i «Barn». Foto: Motlys / Arthaus

Rent generelt må det sies at jeg opplevde tittelen som – om ikke misvisende, så i alle fall ufullstendig: Dette er en film om voksne mennesker som selv er i kaos, men som prøver å skape orden for sine barn.

Ikke perfekt. Men med god margin den mest interessante norske filmen denne anmelder har sett i år.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder