Filmanmeldelse «Barn»: «Barn» i alle aldre

En norsk film som går rett inn i sin egen tid. Slike er det ikke for mange av.

DRAMA

«Barn»

Norge. 9 år. Regi: Dag Johan Haugerud.

Med: Ella Øverbye, Henriette Steenstrup, Thorbjørn Harr, Jan Gunnar Røise, Anne Marit Jacobsen, Andrea Bræin Hovig.

Forfatter, regissør og bibliotekar Dag Johan Haugerud kan sees på som en del av en slags skandinavisk, sosialdemokratisk humanistisk tradisjon.

Som filmregissør – med observerende kamera og sans for lange, ofte litt kleine dialogsekvenser – minner han stadig oftere om svenske kolleger som Roy Andersson og (spesielt) Ruben Östlund, om enn uten dennes satiriske grunntone.

Skuespillere står tilsynelatende i kø for å jobbe med ham, og det er det lite å si på. Det er ikke så ofte de får så mye å jobbe med som hos Haugerud. Aldri har de fått så mye som i den to og en halv time lange «Barn».

En ung gutt, Jaime, har enten falt, blitt dyttet overende eller blitt slått i hodet på en fotballbane i drabantby-Oslo. Gutten dør av skadene, og Natalie (Øverbye), som de fleste kaller «Lykke», kan ha forårsaket hendelsen.

Foreldrene hennes er henholdsvis aktive i Arbeiderpartiet (Hans Olav Brenner, som Sigurd) og journalist i Klassekampen (Bræin Hovig, som Eva). Guttens far heter Per Erik (Harr) og er politiker i Frp.

Rektor (Steenstrup) og lærerne på skolen der barna har gått, går i krisemodus. Rapporter må skrives, pressestrategier må utarbeides, prosedyrer må følges. Alle er redde for at det pikante politiske elementet skal gjøre vondt verre. Hva enda mer pikant er: Rektoren, Liv, er i et hemmelig forhold med guttens far.

Politisk polarisering. Byråkrati. Familie, sorg og kjærlighet mellom voksne mennesker (både mann og kvinne og mann og mann). Ansvarsfraskrivelse. Sosiale medier og nettkultur. Tidsklemmer og hodepiner. Kjøps- og kroppspress. Forelskelser og potensiell utroskap. Det multikulturelle samfunnet og skolepolitikk.

Det politisk korrekte kontra – får vi anta – det «ukorrekte». Feminisme. Skyld og straff. Pedagogikk og læreryrket. Surrogati (og økonomi) – heri opptatt det filosofiske spørsmålet om hvorvidt man noen gang blir ordentlig voksen, eller noen gang kan bli «realisert», dersom man ikke får barn.

Arbeidsplass-dynamikk og hierarkier i et sosialdemokrati. Behovet for å bli sett, akseptert og elsket.

Det er nesten ikke grenser for hvor mye Haugerud ønsker å rekke over i sitt romanaktige panoramasveip over noen høstsure dager i hovedstaden.

Og ja: I perioder føles «Barn» som bli dasket i ansiktet med en avis bestående utelukkende av kronikker om dagsaktuelle problemer og utfordringer i det norske samfunnet anno 2019.

Dette didaktiske preget forsterkes av en viss overtydelighet i menneskene hvis perspektiver vi opplever filmen gjennom:

Liv, som jobber i skoleverket, ferdes overalt på sykkel, selvsagt med hjelmen på, og er liksom den arketypiske SVer, komplett med en kjønnskamp-pioner av en mor (Jacobsen) og en homofil bror (Røise). Per Erik kjører Land Rover og bor i en leilighet uten bokhyller.

Klisjeene er, som klisjeer flest, ikke tatt ut av luften. Men de føles litt utvaskede.

En annen ting: Filmen kan simpelthen ikke vente med å mate inn venstre vs. høyre-poenget med teskje. Kunne den ikke ha latt oss oppdage disse poengene på egenhånd da, ved å gradvis la oss bli kjent med menneskene som målbærer meningene?

Innvendinger til tross: «Barn» er en beundringsverdig ambisiøs og ualminnelig næringsrik norsk film, med så mye eksemplarisk skuespill at det føles urettferdig å fremheve enkeltprestasjoner. Men jeg kan vel beklage det faktumet at Øverbye liksom forsvinner ut av filmen i såpass lange strekk. For hun er også kjempegod.

Rent generelt må det sies at jeg opplevde tittelen som – om ikke misvisende, så i alle fall ufullstendig: Dette er en film om voksne mennesker som selv er i kaos, men som prøver å skape orden for sine barn.

Ikke perfekt. Men med god margin den mest interessante norske filmen denne anmelder har sett i år.