HELTINNE: Zoe Margaret Colletti er det beste med «Scary Stories To Tell In The Dark». Foto: George Kraychyk / Norsk Film Distribusjon

Filmanmeldelse «Scary Stories To Tell In The Dark»: Skrekk for småfolk

Barnedetektiver på spøkelsesjakt i «norskamerikansk» grøsser.

HORROR/THRILLER

«Scary Stories To Tell In The Dark»

USA. 15 år. Regi: André Øvredal.

Med: Zoe Margaret Colletti, Michael Garza, Austin Zajur, Natalie Ganzhorn

VG:s terninger viser 3 prikker

«Scary Stories To Tell In The Dark» er en amerikansk spøkelseshistorie-antologi for eldre barn og yngre ungdommer fra 1981, skrevet av Alvin Schwartz og i stor grad basert på folkeeventyr og det vi i mangel på et godt norsk begrep får kalle «urbane legender».

Det er deler av dette materialet som ligger til grunn for norske André Øvredals nye film (etter blant andre «Trolljegeren», 2010 og «The Autopsy Of Jane Doe», 2016). Produsent er selveste Guillermo del Toro, som også har fiklet med manuset, sammen med Dan og Kevin Hageman.

Filmen har fått 15-årsgrense i Norge. I USA er den såkalt «PG-13», som i praksis betyr at barn kan se den, fortrinnsvis i følge med foreldrene sine. Det høres ut som en fornuftig vurdering. «Scary Stories To Tell In The Dark» vil sitte best for de mellom 11 og 13, og vil trolig kjede overstimulerte tenåringer.

BOKEN SOM SKRIVER SEG SELV: Austin Zajur, Michael GArza og Zoe Margaret Colletti i «Scary Stories To Tell In The Dark». Foto: George Kraychyk / Norsk Film Distribusjon

Filmen utspiller seg i 1968. Uvisst av hvilke årsaker, må jeg tillegge: Det er få skjellige grunner til at disse hendelsene «må» akkompagneres av Vietnam-krigen og overgangen mellom Lyndon Johnson og Richard Nixon. Bortsett, kanskje, fra at den vil bruke fortiden til å si noe om nåtiden, samt at det gir filmen et visuelt preg og en nostalgisk, Spielberg-aktig «Smalltown U.S.A.»-atmosfære.

Vår heltinne er Stella (Colletti), en visstnok sosialt ubekvem ung jente (jeg sier «visstnok», ettersom dette er noe filmen påstår, uten å utbrodere det noe særlig). Hun og vennene hennes – hun var ikke mer sosialt ubekvem enn som så, altså – feirer det som kan være deres siste skikkelige halloween før puberteten setter inn for alvor.

«UREN HUD? GJØR NOE MED DET!»: Natalie Ganzhorn i «Scary Stories To Tell In The Dark». Foto: Norsk Film Distribusjon

Dette innebærer et besøk til det forlatte spøkelseshuset der familien Bellows i sin tid bodde. En av døtrene i familien, Sarah, led en grusom livsskjebne, og skrev ned uhyggelige historier i en bok som Stella og vennene hennes ramler over og blåser støvet av. Vi snakker en helt ny form for autofiksjon her: Dette er en bok som bokstavelig talt skriver seg selv – i blod – og hvis historier blir virkelighet i sanntid.

Liksom det litterære forelegget blir «Scary Stories To Tell In The Dark» – filmen – en slags antologi. Klassiske spøkelses- og horrorfilmtriks rulles ut med jevne mellomrom, bundet sammen av et drama som føles smålåtent trass i at spørsmålene det tar opp, er store (fraværende foreldre, rasisme, romantikk, krig).

BAKMENN: Guillermo del Toro (til venstre) og André Øvredal står bak «Scary Stories To Tell In The Dark». Foto: Daniel Knighton / Getty Images North America

Colletti anstrenger seg i hovedrollen, i en film som ellers er ujevnt spilt av både små og store. Grøssersekvensene er overveiende relativt sarte, preget av formildende humor.

Visuelt er filmen over middels fin å se på, slik man kanskje må forvente av en film der del Toro har hatt overoppsynet. Sluttresultatet er en slags Frøken Detektiv-historie med overnaturlige elementer: Sympatisk, men aldri veldig skummel eller spennende.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder