RULLESTOLRÅKJØRER: Joaquin Phoenix i «Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot».
RULLESTOLRÅKJØRER: Joaquin Phoenix i «Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot». Foto: Scott Patrick Green / Nordisk Film Distribusjon

Filmanmeldelse «Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot»: Anonym alkoholiker

FILM

Varmt, men litt blodløst fra Gus Van Sant.

Publisert:

DRAMA/BIOGRAFI

«Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot»

USA. 12 år. Regi: Gus Van Sant.

Med: Joaquin Phoenix, Jonah Hill, Rooney Mara, Jack Black.

Det hender en del ganger i Gus Van Sants filmografi at han forveksler empati og sentimentalitet. «I drift mot Idaho» (1991) og «Paranoid Park» (2007) er gode eksempler på regissørens evne til ømhet. I «Den enestående Will Hunting» (1997) og «Milk» (2008), for eksempel, vinner melodramatikeren i ham.

Det er fristende å si at det er den sukrede Van Sant som holder hoff i «Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot», en film han i sin tid hadde planer om å lage med «trist klovn» nummer én, Robin Williams, i hovedrollen.

Den er basert på memoarene til den sarkastiske, plagete vitsetegneren John Callahan (1951-2010), som ble lam i armer og bein etter en bilulykke da han var 21. Ulykken skyldtes fyllekjøring (Callahan satt på), og de beste delene av «Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot» (som er oppkalt etter en vitsetegning) er innblikkene vi får i Callahans kamp mot alkoholisme.

Van Sant og spesielt skuespillerne hans jobber lenge hardt for at «Don’t Worry, He Won’t Get Far On Foot» skal bli noe mer enn en typisk «tilbake til livet»-biografifilm. Regissøren mikser tidsperspektivet etter alle kunstens regler, leker seg med overgangseffekter og fyller kriker og kroker med gode, troverdige typer (påfallende mange av dem er musikere: både Beth Ditto fra The Gossip, den tidligere Sonic Youth-bassisten Kim Gordon og Sleater-Kinneys Carrie Brownstein gjør fint arbeid her).

Det er vel mer eller mindre opplest og vedtatt at Joaquin Phoenix er en av sin generasjons mest severdige mannlige skuespillere nå, en hang til eksentriske «tics» til tross. Det skal dessuten sies at han kan kjøre elektrisk rullestol faderlig fort. Han skuffer ikke her, men blir til tider overskygget av Jonah Hill som den mykt bestemte, livsnyterske AA-sponsoren hans, Donnie.

Vi skulle gjerne lært litt mer om Donnie, Corky, Reba og de andre i AA-gruppen. Kvinnen som dukker opp, som lyn fra klar himmel, i Callahans liv, Annu, spilt av en sedvanlig lysfontene-aktig Rooney Mara, får vi på sin side vite eksakt ingenting om, annet enn at hun er en blond engel fra Sverige. Finnes hun, egentlig? Eller er hun bare en unnskyldning for Van Sant til å få inn en referanse til «Rosemary’s Baby» (1968)?

De beste scenene er således ensemblesekvensene fra AA-møtene, der Callahan gradvis lærer seg å «feire middelmådigheten» og ta ansvar for sin egen sykdom, og Corky (Gordon) oppsummerer det som kan være filmens melankolske filosofi allerede før tittelsekvensen:

«Kanskje er ikke livet ment å være så meningsfullt som vi tror det skal være».

Her kan du lese mer om